Bibel blir babbel

SKIEN (Dagbladet): Teater Ibsens ambisiøse satsning på å lage ti moderne scenefortellinger med utgangspunkt i Dekalogen, Bibelens ti bud, klasket som en skinnfell i scenegolvet under urpremieren i Skien i går kveld. Gode teatertekster er massakrert opp til pratesyke, lysegrønne og intetsigende formeksperimenter.

At en så lovende, ung instruktør som Yngve Sundvor kan ha signert noe så gjespende kjedelig og uferdig workshop-aktig som dette her, er nesten ikke til å tro. Men i nærmere fire timer knas gode tekster av forfattere som Kjell Askildsen, Agnar Mykle, Jon Fosse, Sverre Udnæs, Bjørg Vik og Liv Heløe til det ugjenkjennelige på scenen. Spillet er til tider så begredelig og oppskrudd at såpeserien «Hotell Cæsar» sammenliknet med dette fortoner seg som rene Bergman-dramaet.

Seipanetter

>Scenerommet er et kjøkken, utstyrt med lange bord og skapflater av scenograf Kari Gravklev, og for det meste lyssatt i lysegrønt. Foran kjøkkenbenken utspiller det seg ti fortellinger, hver med utgangspunkt i et bud. De fleste av fortellingene har det til felles at de viser at budene ikke er løsningen for vår moral og våre liv i dag. De demonstrerer budenes umulighet og utilstrekkelighet, men uten å sette noen andre svar i stedet.

Den teatrale innpakningen her er voldsom, og ødelegger allerede i Kjell Askildsens «Møte» - en parafrase over Du skal ikke ha andre guder enn meg - for fokuset i fortellingen. Det uuttalte og intense som i Askildsens tekst ligger mellom sønnen Gabriel (Mads H. Jørgensen) og faren (Aril Martinsen), fordi faren i Guds navn har knust liv rundt seg, forløses aldri på scenen. Istedet drukner teksten i en milelang sekvens hvor far og sønn gumler seipanetter, mens et båndlagt gospelkor synger ut sitt budskap hver gang en bestemt skapdør åpnes. Og sånn fortsetter det.

Overspill

Liv Heløes sterke tekst om den unge Hugo (Petter Width Kristiansen) som slår i hjel sin kone Maria (Hanne Lindbæk), kalt «5.10», forsvinner i overtydelig spill. Tale Næss «Du skal ikke begjære din nestes hus», en humoreske om en mann som bokstavelig talt seksuelt begjærer en annens hus med dets innbydende parkett og struttende dørhåndtak, ender opp med at Mads H. Jørgensen går rundt og brøler inn i tomme hyller uten at man helt skjønner hvorfor. Og i Jon Fosses «Medan lyset går ned og alt blir svart», over ekteskapsbudet, blir alt svart. Man får intet av Fosses dybde, spenning og dramatiske nerve. Men derimot oppleve Ola Otnes som vrir seg som en slaktegris i dødskrampe på et kjøkkenbord, mens resten av ensemblet smyger rundt i koreograferte bevegelser oppå en rekke kjøkkenskap.

Verst går det ut over Sverre Udnæs «Løgnen», en fantastisk og grusom tekst om en familie. Den sklir ut i et stupid revynummer. Her bør noen gå til sak. Så langt har Yngve Sundvor vist seg som et friskt pust i norsk teater. Men med «De ti bud» har både han og Teater Ibsen gått seg vill. Paradoksalt nok, kan man kanskje si, ettersom de forhatte budene jo kom til for å rettlede menneskene og lære dem å skille godt fra ondt.