Bibelen i boks - men er Gud god?

- Hva er det du leser? spør han, lener seg over og puster på meg.

- Ordspråkene.

- Hva er det?

- Bibelen, svarer jeg.

Han sukker, reiser seg og setter seg på setet bak.

- Endelig et svar som funker, tenker jeg.

Selv gærninger på trikken rygger unna når du forteller dem at du leser Bibelen. Så spesiell har boka blitt. I dagens Norge leser ikke engang kristne Bibelen. Vi er ikke så religiøse lenger, og føler at de strenge påbudene, de kryptiske utsagnene, de mange rare navnene er dårlig arvegods fra en svunnen tid.

VI HAR LITEN TRO på at den tjukke boka med de flortynne arkene har noe å si oss. Bibelen kan kanskje gi tilværelsen et fundament, men hvor mange er det egentlig som vil ha et slikt fundament?

De fleste som kaller seg kristne i dag, er halvkristne eller kvartkristne. Gudetroen er noe de støtter seg til ved høytider, og hvis nære slektninger dør.

I den grad bibellesning vil ha noen konsekvenser, er det heller ikke sikkert at de er positive. Den britiske politikeren Randolph Phillips leste Bibelen fra perm til perm på grunn av et veddemål. Da han var ferdig, var barnetroen borte som dogg for en kraftig skjærebrenner: «For en drittsekk Gud er,» sa han. Det var på slutten av 1800-tallet. I dagens samfunn, der liberale og antiautoritære holdninger står enda sterkere, kan bibellesning bli skjebnesvangert for den skjøre barnetroen. Muligheten for omvendelse, eller en ektefølt religiøsitet, ligger der, selvfølgelig. Men ærlig talt: Hvor sannsynlig er det?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Filosofen og religionskritikeren Bertrand Russell var en av de frafalne som hadde lest Bibelen. «Det står fortsatt en Bibel der borte i bokhylla,» innrømmet han, «men den står ved siden av Voltaire - gift og motgift.»

Denne russellske sammensetningen lå til grunn da det skotske forlaget Canongate i fjor ga ut tolv av bøkene fra Bibelen med introduksjoner fra kjente forfattere og fagfolk - blant andre forfatterne Fay Weldon, Doris Lessing, A.S. Byatt og Will Self. Bokserien har fått tittelen «The Words of the Wise». Selve bøkene er lekre og tidsriktige, de er små nok til at du kan putte dem i lomma, og korte nok til at du kan lese dem ut på trikken.

«MANGE MENNESKER BLIR SKREMT fra Bibelen på grunn av det religiøse aspektet,» uttalte Jamie Byng i Canongate, da han ga ut bokserien - som en gjenklang av Andreas Homplands utsagn om at «Bibelen er ei så god bok at dei kristelege ikkje må få ha henne for seg sjølv».

Selve introduksjonene til bibeltekstene er halve poenget: De varierer fra beske oppgjør og spydig harselas, til hyllest av Bibelens vakre, poetiske innslag. Disse tekstene fra vår tid åpner døra inn til urteksten - pirrer nysgjerrigheten og bidrar med fortolkningsnøkler. Felles for alle de små essayene er at skribentene ser på Bibelen som et stykke oppsiktsvekkende litteratur som har vært med på å forme vår verden. Teologien blir stående utenfor. Og det var tydeligvis en voldsom tørst etter «The Words of the Wise». Serien har blitt en bestselger, og i år har Canongate gitt ut nye tolv bøker fra Bibelen.

J.M. Stenersens forlag har tilpasset bibelserien til norske forhold. «I begynnelsen var ordet» heter bokboksen som inneholder seks bøker fra Det gamle testamentet, og seks fra Det nye. Fire av introduksjonene er oversatt fra den britiske serien, og åtte er originalskrevne, norske miniessayer. Bidragsyterne har fått nokså frie tøyler, men mens den britiske serien ønsket å provosere og sette ting på spissen, er den norske utgaven noe mer forsiktig. Bidragsyterne er hentet blant Norges frekkeste kristne, men også mest dannede ikke-troende.

«HUN AVVISTE BIBELEN fordi hovedpersonen ikke var troverdig,» sier Woody Allen i filmen «Mord og misforståelser». Men å holde seg unna boka av den grunn, er like tåpelig som ikke å ville høre eventyr fordi man ikke tror på trollet. Som Finn Skårderud skriver i sin introduksjon til Matteus: «Det er bare barn, skriftlærde og møteplagere som henger seg opp i jomfrufødselens gynekologiske dilemmaer.»

Spørsmålet om hva som er sant, og hvem som har skrevet hva, er av underordnet betydning når man leser Bibelen. Den er rett og slett god lesning - en underlig og viktig bok med tvilsom sannhetsgehalt og moral.

Finn Skårderud har et fint grep i sin introduksjon, der han bruker historien om en irriterende agnostiker på chartertur til Sinai som en inngang til Matteus-evangeliet. Det samme har den såre teksten til Ole Paus, der han, mens han leser Johannes' åpenbaring, minnes barndommens frykt for mørkemannen Hallesbys svovelstinkende helvete. Erik Fosnes Hansen reflekterer over ord, språk og Ordet, og Fay Weldon anklager Paulus for å være en sleiping.

Flere av de andre tekstene oppsummerer først og fremst handlingen, men tilfører teksten lite nytt. Hvis religion er opium, kan man si at de har tatt seg en blås av opiumspipa, uten å reflektere over hva de har gjort , utover å beskrive smaken. Inge Lønning og sokneprest Liv Rosmer Fisknes gir henholdsvis en teologiforelesning og en søndagspreken, Ingvar Ambjørnsen kommer med et kåseri om Jobs bok, og Anne Grete Preus spør hvorfor man nekter homofile og lesbiske retten til å være fullverdige kristne.

ENHVER IKKE-TROENDE eller tvilende som leser Bibelen, bør - etter min oppfatning - stille seg selv spørsmålet: «Hva hvis?» Ikke bare: «Tror jeg på dette?», men «Hva hvis det hadde vært sant?» Er denne skikkelsen «Gud» god eller ikke? Han er ikke alltid rettferdig, han er ingen helt etterrettelig historieforteller. Han har skapt verden, og gitt oss sin eneste sønn. Men er han god?

Når jeg nå leser i Bibelen, ikke bare om Bibelen, framstår denne «Gud» som en helt annen enn jeg hadde ventet meg. Før var han en grei, litt konservativ fyr, som så smått hadde begynt å akseptere kvinnelige prester, men som fortsatt var litt i tvil om hva han skulle mene om lesber og homser i prestedrakt. Jeg likte ham, men jeg trodde ikke på ham.

Under lesningen slår det meg at jeg fortsatt ikke tror, men at forestillingen om «Gud» likevel har endret seg. Under det hvite skjegget ser jeg en sår og hevngjerrig gammel mann som ikke har full kontroll, aller minst over sitt problematiske temperament. Og Jesus og hans disipler er ikke lenger budbringere av det glade budskap, men en politisk-religiøs klikk jeg ikke har særlig sans for.

«I begynnelsen var ordet» er mer som vanlig litteratur, ikke så mye teologi. Underveis får man førstehåndskjennskap til boka alle mener noe om, men nesten ingen har lest. Bibelen består av 30 prosent rent hat, 30 prosent kjærlighet og 40 prosent diffus masse. Når vi leser boka selv, blir det endelig opp til oss å bestemme hva summen av dette blir.

Artikkelforfatteren er skribent og forfatter