Bibelens verden

Klassisk i form, klassisk i motiv.

BOK: Jan Jakob Tønseths nye diktsamling, «Fromme vers for enkle sjeler», tvinger meg til å lese om igjen et essay den svenske forfatteren Marie Silkeberg har skrevet om Inger Christensen.

Silkeberg refererer her til den danske litteraturteoretikeren Anette Bøgh som skriver at Christensens «Sommerfugldalen» er en gjenfødelse eller aktualisering av sonetteformen, og at spørsmålet er hva som skjer når en klassisk form plasseres i en moderne optikk, med erfaringer fra en fragmentarisk flimrende verden.

Bilder og tanker

For til tross for at Inger Christensens Sommerfugldalen er klassisk i sin form, er samlingen moderne i den mening at den åpner for den fragmentariske og erindrende erfaringen, det foregår en strøm av bevissthet, bilder og tanker gjennom sonettekransen. Fortid avløses av nåtid og diktsamlingen gir ikke bare denne selsomme opplevelsen av at dette har skjedd, men også at dette skjer.

Jan Jakob Tønseth er foruten poet også kjent som gjendikter og prosaforfatter. I 2006 ble hans novellesamling «von Aschenbachs fristelse» nominert til både Brageprisen og Nordisk Råds Litteraturpris. I årets diktsamling, som er den første på fjorten år, benytter Tønseth seg av klassiske former som sonetten og octosyllabiske vers. Bibelhistorien er det grunnleggende referansepunktet, i så måte kan man si at Tønseth er klassisk i form og klassisk i motiv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bibelhistorien

Men det er ikke til å komme unna at jeg syns «Fromme vers for enkle sjeler» er problematisk. Det handler om at Tønseth i for liten grad aktualiserer den klassiske formen og det klassiske motivet. Der det i Inger Christensens «Sommerfugldalen» oppstår et dynamisk møte mellom den klassiske sonetten og den moderne bevissthetsstrømmen, uteblir et lignende dynamisk møte i «Fromme vers for enkle sjeler».

Og der Christensens «Sommerfugldalen» åpner for at «der er andre verdner til» i kraft av temporale skift, geografiske forflytninger og benevnelsen av ulike livsformer, forblir «Fromme vers for enkle sjeler» i stor grad hermetisk lukket inne i én verden: Bibelhistorien.

Referat

Så kan man innvende at sånn blir det når diktene er parafraser på bibeltekster og deres referanser skal anses som en styrke. Jeg syns likevel det er en svakhet ved denne samlingen, fordi diktene blir for gjenfortellende og for lite omskrivende. Diktene nærmer seg faktisk referatet mer enn parafrasen. Referatet gjengir jo som kjent, i forkortet versjon, de faktiske forhold og det er det jeg syns Tønseth gjør; han gjengir i for stor grad Bibelhistorien og spiller i for liten grad videre på den, som her i «Flukten fra Egypt»:

Så skjedde det som skrevet står

hos Moses og profetene,

et barn er født i Bethlehem,

et barn som konge skulle bli

i Israel i tidens fylde.

Tre vise menn fra Østerland

ens ærend dro til Bethlehem

for dette lille barn å se

og kostelige gaver gi,

gull, røkelse og myrra fin.

Dette er velkjent stoff, og jeg må si jeg foretrekker originalversjon framfor kortversjonen. Jeg fortrekker også Alf Prøysens Julekveldsvisa, som jo faktisk parafraserer den samme Bibelteksten, men som setter originalteksten i spill og plasserer den inn en annen kontekst.

Moderne tid?

Selv om Tønseth forandrer fortellerperspektiv og for eksempel lar Josef og Jonas komme til orde som subjekter, undrer jeg meg over hvorfor forfatteren ikke har gjort noe «mer» ut av Bibelstoffet. Han kunne ha skrevet om historiene, han kunne ha plassert dem i en moderne tid eller han kunne ha satt inn personer som opprinnelig ikke hører hjemme i teksten. I stedet tar jeg meg i å glede meg over at det en sjelden gang kommer henvisninger som åpner det

Bibeltro landskapet:

Og hvis du som leser dette,

har ferdes rundt på veiene

på Toten eller Hadeland

når engene er kledt med får

og hørt de spinkle bjeller slå

og sauer breke, geite mekre

da hørte du det samme som

vi hørte vi to vandringsmenn

den dag vi dro til Emmaus.

Jeg skal riktignok ikke avfeie Fromme vers for enkle sjeler så kategorisk. Isolert sett syns jeg for eksempel flere av sonettene er freshere enn tidligere Baudelaire-pastisjer av forfatteren. Det er heller ingen tvil om at Tønseth har sine humoristiske sider som han sniker inn i ny og ne.

Avslutningsvis omskriver han også Cesar Vallejo. Dette fører til at noe oppstår i diktet, som også setter poeten selv i spill. Det samme gjelder avslutningsdiktet som jeg har sympati for, fordi forfatteren utfordrer diktformen og gir meg noe av det jeg savner i boka for øvrig: Et aldri så lite glimt av en annen verden.