Bibelsk sci-fi

I filmene «Star Wars» og «The Matrix» står kampen mellom det gode og det onde, mellom lys og mørke, frelserfigurer og djevler. Sciencefictionfilmene likner til forveksling religiøse fiksjoner. Bør «Matrix» inn i konfirmantundervisningen?

Framtidens krønike er allerede skrevet. Den er i hvert fall godt påbegynt. I løpet av de siste par tiår er det kommet en rekke filmer som gir bilder og næring til våre framtidsforventninger: «Star Wars»-serien - som riktignok gir seg ut for å skildre en fjern fortid - «Nærkontakt av tredje grad», «Alien», «The Independence Day» og «The Matrix» er bare noen av filmene der kampen mellom gode og onde krefter utspiller seg i en høyteknologisk verden. Her skapes også et univers med religiøse overtoner, der heltene framstår som frelserskikkelser - gjerne utvalgt av en høyere makt - i kampen mot demoniske krefter. Gir disse filmene, med til dels fengslende og overbevisende billedbruk, grobunn for nye religiøse forestillinger, og utgjør de i så fall en trussel for kirkens forkynnelse?

EN RASK SURFING på nettet vil avsløre at flere av filmene blir gjenstand for atskillig dyrkelse gjennom utallige hjemmesider. De forskjellige effektene som blir solgt i forbindelse med filmene, holdes kjære som relikvier. Regissøren George Lucas har i flere intervjuer uttrykt bekymring over folk som er så oppslukt av filmene at det minner om besettelse. Likevel er det overdrevet å snakke om nye religiøse bevegelser. På sitt beste gir disse filmene bilder til menneskers framtidsforventninger, enten de er fylt av håp eller frykt. Kanskje deres konkrete visualiseringer heller tematiserer frykt og håp på en måte som utfyller de kristne framtidsforventningene?

I ALLE FALL KAN MANGE AV sciencefictionfilmene sies å ha røtter i bibelske tekster og kristen visjonsdiktning. Både Esekiel, Daniel, Johannes med sin åpenbaring og forfatterne bak visjonsdikt som Kristi nedstigning i dødsriket og Tundals visjon kunne oppvise utrolige, spektakulære og grufulle scener som ikke står tilbake for noen av de ovennevnte filmene.

Også her er plotet, kampen mellom gode og onde krefter, sentralt, selvfølgelig også med en utvalgt frelserskikkelse. Seinere har kristne forfattere som f.eks. C.S. Lewis med sine Narnia-bøker benyttet sciencefictionsjangeren til å formidle liknende fortellinger. I årets to store filmer, «Star Wars Episode 1: The Phantom Menace» og «The Matrix», utkjempes den samme kampen mellom lysets og mørkets makter, og i begge filmene finner vi en utvalgt, en som skal bekjempe de mørke kreftene. Og deres mytologiske forestillingsverden er vevd sammen av elementer fra riddermyter, Kung Fu-filmer, eventyr - og kristen tradisjon.

DE UTVALGTE

I «...The Phantom Menace» møter vi to jediriddere som kjemper for det gode. De har «The Force», kraften, med seg. De møter den lille gutten Anakin Skywalker, som har en helt spesiell kontakt med «The Force». Er Anakin «Den utvalgte» eller kanskje tvert imot en mørkets disippel? De som har sett de tre andre filmene - som i «Star Wars»-historien utspiller seg før «...The Phantom Menace» - vet at frykten er begrunnet. Anakin blir Darth Vader.

Mye av språket har religiøse assosiasjoner. Jediridderne sier at «The Force will guide us», og ridderne bringer «hope to those who have none». Anakins mor minner om Maria, idet hun ser at sønnens skjebne er staket ut til noe større. I «The Matrix» er det den grå funksjonæren Thomas Anderson som blir den utvalgte, idet han entrer cyberverdenen under kodenavnet Neo. Her møter han Morpheus, lederen for en gruppe som kjemper mot «agentene». Disse er menneskeliknende maskiner med kunstig intelligens som ved hjelp av programmet «The Matrix» holder mennesker i fange med kunstige drømmer.

Morpheus tror sterkt at Neo er «The One», den utvalgte som skal overvinne «The Matrix», men Neo selv tviler (han heter jo egentlig Thomas, det vil si: tvileren). Gjennom opplæring utrustes han likevel til de utfordringer som skal komme. Så overvinner han da også agentene og viser seg derved som «The One». Neos vei går gjennom å kontrollere sin egen bevissthet.

«THE MATRIX»:  Keanu Reeves (t.v.) slåss i lufta i «The Matrix».
«THE MATRIX»: Keanu Reeves (t.v.) slåss i lufta i «The Matrix». Vis mer

SLIK KAN FILMEN FORSTÅS som en gnostisk liknelse. Det er først ved å entre en høyere bevissthetstilstand at Neo viser seg å være den utvalgte og kan fullføre sin oppgave. Som vist både i Dagbladet (29. juli) og på nettsiden «Christ As Messiah Movie» har filmen også tydelige bibelske referanser. Som Døperen Johannes var forløperen til Jesus, baner Morpheus veien for Neo, «den nye».

Neo dør, men vekkes til live igjen, og her finnes også en Judas-skikkelse. Ingen av disse filmene utgir seg for å være «kristne» eller for å være starten på nye religiøse bevegelser. På lekent vis spiller de på forestillinger og mytologier som flyter rundt i medie- og nettvirkeligheten. I «The Matrix» fungerer de mange referansene til andre filmer og tekster som linker til andre virkeligheter.

KIRKE OG POPULÆRKULTUR

Kirken har tradisjon for å være kritisk til populærkultur, enten av frykt for moralsk fordervelse eller fordi populærkultur ikke er «høykultur». Men populærkultur er populær kultur, kultur som engasjerer mange. Populærkulturen makter på en fengende og engasjerende måte å konkretisere menneskers lengsler, håp, redsler, drømmer og mareritt.

Slik kan for eksempel «The Matrix» inngå som et verdifullt bidrag i konfirmantundervisningen. Og dypest sett viderefører filmer som «Star Wars» og «The Matrix» det som også må ha vært en viktig oppgave for kristen visjonsdiktning: å fengsle, å holde publikum i age - med andre ord å underholde.

«THE MATRIX»: Keanu Reeves (t.v.) slåss i lufta i «The Matrix».