Bibelsk skrekk, mørk latter

Eksemplarisk avslutning på triptykon av Sveriges fremste nålevende forfatter.

BOK: «Nåden har ingen lov.» Dette er ifølge Torgny Lindgren budskapet i «Dorès bibel». Den avslutter Triptykonet som ellers består av «Humlehonning» og «Hakkepølsa».

Handlingen er lagt til nåtidens Avaberget i Lindgrens hjemtrakter Västerbotten. Der sitter en snart 70 år gammel mann og snakker inn sin livshistorie i en «Sony MZN»: Skrive kan han ikke. Han lider av alvorlig dysleksi–aleksi – og bokstavene framstår kun som dansende tegn foran øynene hans.

Døden i Åpenbaringen

Helt sentral i gamlingens fortelling er franskmannen Gustav Dorés klassiske bibelillustrasjoner fra 1866. Denne Bibelen fantes i alle västerbottenske hjem for femti år siden. Gamlingen ble presentert for den allerede mens han lå i vuggen.

Bibeltekster som «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet» var illustrert med de mest dramatiske bibelske tegninger: Blodsprutende avhugne halser, flytende hjernemasse, barn knust mot klipper og Døden som kom ridende i Åpenbaringen. «Hvorfor tvang du meg til å se de uhyggelige bildene,» spurte han moren seinere. «Jeg ville forvisse meg om at du kunne se,» svarte hun.

Grusom ironi

Lindgren er en paradoksenes mann: Aleksikeren skal komme til å høre verdenslitteraturen gjennom sin morfar, litteraturlæreren som mistet evnen til på lese da han ble enkemann. Dermed blir dette Lindgrens hyllest til den muntlige fortellertradisjon, som hans forfatterskap i stor grad nærer seg av.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Like paradoksal, og med en grusom ironi, er gamlingens kjærlighetsfylte skildring av faren, som sendte ham på hjem for tilbakestående: Fordi «den faderlige kjærlighet er så dyp og gåtefull at vi aldri kan forstå den».

Kunstens vesen

Et sentralt tema hos Lindgren er livsløgnen kontra den rasjonelle sannhet, tro kontra vitenskap, det ekte kontra det falske. Dermed blir dette også en fortelling om kunstens vesen: Den «kjærlige» faren mener guttungen ikke har godt av Dorès bibel, og låser den inn. Guttens livsforståelse er basert på disse bildene, og som kompensasjon starter han en nøyaktig kopiering av illustrasjonene slik han husker dem. Dette er mer enn enfoldig dumskap. Lindgren sier her at kunst i siste instans er kopiering av en idealitet som vi har fått innblikk i, men som har gått tapt for oss.

Lindgren bruker like snåle og utsøkte bilder når han skriver om litteratur. Ei bok «representerer den mest eksklusive menneskelige tomhet, den overfylte tomhet som er skapt gjennom årtuseners åndelige bestrebelser». Og forfatteren «utfører gjennom sitt arbeide en drenering av fortida, men også en tørrlegging av sitt eget jeg».

DDRs Strittmatter

Dette er ingen bok om bygda og grusomme overgrep mot den misforstått enfoldige. Lindgren vrir på stereotypiene og lar bestyreren på anstalten være en mild humanist som vil de enfoldige vel. Lindgren holder også fram et antimoderne litterært ideal gjennom gamlingens hyllest til DDR–forfatteren Ervin Strittmatter.

Det var «en regelrett og anstendig orden i Strittmatters romaner, de onde har onde navn og er virkelig onde, de middelmådige har middelmådige navn og representerer veloppdragent middelmådigheten, de gode har gode navn og er i sannhet gode.»

Dypsindig humorist

«Dorès bibel» kunne vært en sentimental bok. Det er den ikke. Lindgren er en dypsindig humorist og tvetydig ironiker. Som når den hjelpsomme, men svært pliktoppfyllende bankmannen mister synet som gammel mann. «Det gjør ingenting. Øynene trengte jeg jo bare i arbeidet.»

Den veloversatte boka rommer også originale visuelle skildringer. Gamlingen klarer til slutt å lage seg en underskrift, der bokstavene beskrives som tegn som utgjør et landskap: «Et lite stykke av elvebredden, to små busker, to kantede steiner og avslutningsvis to nesten krypende busker.»

Bokbål med Dan Brown

Lindgren er av de mange forfattere som sjonglerer mellom fiksjon og virkelighet. Da antikvaren Bok-Viktor dør, etterlater han seg hele verdenslitteraturen. Et handlekraftig næringsliv tar hånd om saken, og brenner rubb og stubb. Bokbålet består av de store døde, samt forfatternavn som Barbara Cartland, Dan Brown, Karin Fossum – og Torgny Lindgren.

Det kan virke mildt kokett å plassere seg selv med underholdningslitteraturen. Men Lindgren er en folkelig forfatter, og også dette blir en av de mange tvetydige underfundigheter skrevet av denne store svenske dikteren.