VEST-AGDER: Forfatter Gaute Heivoll fotografert hjemme i godstolen på gården sin i Vest-Agder, med hjemmebiblioteket i bakgrunnen. Foto: MATHILDE HELENE PETTERSEN
VEST-AGDER: Forfatter Gaute Heivoll fotografert hjemme i godstolen på gården sin i Vest-Agder, med hjemmebiblioteket i bakgrunnen. Foto: MATHILDE HELENE PETTERSENVis mer

Biblioteket ble redningen da faren døde

Gaute Heivoll brukte det som tilfluktsted.

Les alle bibliotek-intervjuene her.

- Hvordan er ditt lokale bibliotek?

- Mitt lokale bibliotek er stort sett slik det var da jeg vokste opp, bare at det har flere bøker nå. Det ligger like ved veien, og man går der langs hyllene mens en og annen bil suser forbi utenfor. Det at jeg selv kunne gå eller sykle til dette biblioteket, var viktig for meg. Jeg er oppvokst i ei lita bygd med lange avstander, men biblioteket var heldigvis like i nærheten.

- Hva er ditt beste minne fra biblioteket?

- Jeg husker spesielt den gangen da jeg tok spranget fra barneavdelingen og inn i voksenavdelingen. Den var forbudt område fram til man begynte i sjuende klasse. Den dagen jeg foretok spranget, hadde jeg med moren min. Hun måtte forklare bibliotekaren situasjonen; at jeg for lengst var klar selv om jeg ennå var for liten. Det fantastiske var at bibliotekaren forstod. Hun nikket, la regelverket til side, og der og da ble jeg tildelt en slags hemmelig dispensasjon. Siden fikk jeg gå der alene, med den hemmelige dispensasjonen, og låne alle de bøkene jeg ville.

- Hvor mye bruker du biblioteket?

- Jeg vil anslå at jeg bruker biblioteket to dager i uka, i snitt. Før var det mye mer, stort sett daglig. Jeg har hatt mange bibliotek opp gjennom årene, som jeg alle har hatt et nært, og nærmest personlig forhold til; fra det lille folkebiblioteket en snau kilometer fra barndomshjemmet mitt, til Deichmann i Oslo.

- Hvordan bruker du det, og hva gjør du der?

- Biblioteket for meg er primært et sted å være, et slags tilfluktssted jeg oppsøker med jevne mellomrom. Før jeg debuterte som forfatter var biblioteket et sted jeg oppsøkte av nødvendighet: Jeg var student i Oslo da faren min plutselig ble syk og døde. Sjokket som fulgte gjorde at jeg helt mistet interessen for studiene og pensumbøkene. Jeg klarte ikke å samle meg om det jeg skulle. Isteden gikk jeg daglig til Deichmann for å lese skjønnlitteratur. Jeg leste delvis på biblioteket, delvis hjemme. Biblioteket ble en slags redning for meg i den vanskelige tida. Der fantes bøkene jeg lette etter, uten at jeg på forhånd visste at de fantes.

- Hvordan er ditt drømmebibliotek?

- Det perfekte biblioteket har alle de bøkene man leter etter, uten at man på forhånd visste at de fantes.

- Og den perfekte bibliotekar?

- Den perfekte bibliotekar er en person med bred, faglig kompetanse i litteraturfeltet. En person som kjenner både kanon og samtidslitteraturen, både den brede og den smale. Og som våger å anbefale bøker og forfatterskap som sjelden kommer fram i lyset, men som fortjener det. I MORGEN: Karin Fossums beste bibliotekminner.