Har du noen gang hørt en forfatter si: Jeg skriver ikke for folk av i dag, mitt publikum fødes om femti år? Eller: Den siste av mine potensielle lesere døde for femti år siden, men jeg skriver for at mine tekster kan bli tilbakeført til arkivene fra deres levetid.

• Absurd? I alle fall på grensen, og omtrent tilsvarende er det å kåre århundrets beste, eller verste romaner, forskjellen ligger bare i tid, den nåtidige kåringen vil svært ofte si mer om den som taler, enn den eller det som blir omtalt. Fortida tjener som et påskudd for et nåtidig prosjekt, enten det har karakter av å være kommersielt, ideologisk eller rett og slett selvhevdende. Men sånn blir det vel fram mot årtusenskiftet, en feststemt bordsetning med endeløse og svulstige bordtaler der stadig flere henviser til tidligere talere, men ingen har vett til å frafalle. Og rangeringene blir mange, det er et trekk ved vår tenkemåte, hvem er århundrets Nobels fredsprisvinner? Hvem er århundrets snilleste menneske?
• Det mest komiske, og dessverre tragikomiske, er når noen foretar slike kåringer i fullt alvor og med sin egen autoritet som innsats, fordi de foregir seg en kunnskap som de faktisk ikke har, eller umulig kan ha. Selv ikke den lærdeste professor i litteratur har lest alt, og om han eller hun nå skulle komme likblek, støvete og skranglende som et skjelett opp fra Universitetsbibliotekets kjeller og påstå seg nettopp det, vil han eller hun, om det lykkes å komme ut i frisk luft, bli svimmel og trolig rave ut i gata for så å bli overkjørt av en trikk. For selv om alt er lest, hvordan forstå tekstene, hvordan nærme seg dem og hvordan vurdere en tekst fra en tid opp mot en annen, skrevet i en annen tid? Det er denne guddommelige øvelse autoriteten tiltror seg idet han blir overkjørt av en trikk der passasjerene leser Se og Hør, Dagbladet, eller kanskje en populær religiøs bok, som det hele tida er blitt solgt svært mange av, men som tekstforskerne knapt har brydd seg med.
• Det går selvsagt an, og fordelen ved å miste maska i en selskapslek, er at det ikke gjør noe, tvert imot, så her er mitt bidrag til sommerpraten, vel vitende om at det jeg gjør, er som å gå på gata og etter innfall plukke ut ti mennesker jeg tror er gale. Når jeg har fått samlet de ti, ser de forundret på meg og spør: Hvilken gærning er du?
• Kollega Wandrup drister seg til en versting-liste også. Det gjør ikke jeg, for et par stikkprøver som jeg har foretatt, tyder på at det kom ut utrolig mye dårlig i mellomkrigstida. Jeg har imidlertid stor forståelse for hans plassering av Jaglands «Brev». Gros memoarer, lest som en jeg-roman, vil nok også konkurrere om en plass på en slik liste.

Men likevel, som en selskapslek?