KONSERT: Hvor ulike kan to konserter med Justin Bieber på rappen være?

Naturlovene skulle i hvert fall tilsi at vesentlige avvik knapt kan finne sted.

Ikke fordi Justin Bieber virker som noen programmert kyborg – tvert imot er det noe usedvanlig menneskelig med den kanadiske 22-åringen – men fordi opptredener i denne skalaen ikke tillater allverdens med rom for improvisasjon.

Jo mindre rusk i maskineriet, jo bedre.

Selv om jeg ikke var til stede under gårsdagens konsert, kunne vitnesbyrdet til min kollega Anne Gunn Halvorsen av den grunn like gjerne vært fra i kveld (hvorvidt du foretrekker min eller hennes anmeldelse, avhenger nok av din egen konsertopplevelse).

I grove trekk ser sirkusrutinen ut til å være identisk: Bieber innkapsles i glassboks, omringes av dansere, viser frem overkroppen sin (noen må be ham få hjelp av D’Angelo før det er for sent!), har en hel haug med omkledningspauser, tar salto på trampoline, fremfører en trommesolo, mimer med til sine egne vokalspor – og, i ensom majestet, klimprer på kassegitar.

Sistnevnte var den passasjen jeg på forhånd møtte med størst skepsis, fordi «nedstripping» nær sagt alltid er synonymt med «nedgradering».