LEVER ENDA: Det mediedekningen ikke har gått på er en jevn nedgang i antallet villbiearter de siste 100 årene.
Foto: Paul Kleiven / NTB scanpix
LEVER ENDA: Det mediedekningen ikke har gått på er en jevn nedgang i antallet villbiearter de siste 100 årene. Foto: Paul Kleiven / NTB scanpixVis mer

Biene som fortsatt ikke forsvinner

At villbier jevnt og trutt har forsvunnet i over 100 år kan vanskelig tilskrives et tjue år gammelt frøbeisemiddel, men slike detaljer er vel ikke så nøye når kriser skal maksimeres.

Meninger

Når Anders Nielsen, forsker ved Universitetet i Oslo, og Jon Ingar Øverland i Norsk Landbruksrådgivning svarer på min kronikk om Biene som ikke forsvant velger de begge å skrive om andre bier enn det jeg har skrevet om og de velger begge å skrive seg selv inn i en konspirasjon jeg ikke har skrevet om.  

For mediedekningen de siste ti årene har gått på honningbier som plutselig og tilsynelatende helt uforklarlig forlater kubene sine. Mediedekningen har gått på et par høyprofilerte forskningsrapporter som har gitt en ny gruppe frøbeisemidler skylden i en ikke eksisterende bieapoklaypse. Det mediedekningen ikke har gått på er en jevn nedgang i antallet villbiearter de siste 100 årene.   For å ta det vi åpenbart er enige om først, så er det ikke noen bieapokalypse på gang for honningbiene. CCD-fenomenet har nok en gang har kommet og gått uten at vi vet verken årsaken eller hvilke tiltak vi kan sette inn. Men driftige birøktere har sørget for at vi har flere honningbier enn på 20 år.  

Vi er vel til en viss grad enige i at det ikke er noen akutt apokalypse på gang for villbiene. I Norge har det ifølge Frode Ødegaard i NINA forsvunnet 12 villbiearter de siste 100 årene. Omtrent en art hvert tiår. Men dette har vært en vedvarende prosess som følge av endrede leveområder i takt med at hele samfunnet har endret seg. Det er ikke noe som har skjedd de siste ti årene. Flekkjordbia ble sett sist gang på Jæren på 30-tallet.  

Og så må det jo være på sin plass å spørre hvor godt datagrunnlag vi egentlig har for å si at villbier forsvinner eller er trua. For som Nilsen selv skriver så har de ikke data på 57 prosent av bieartene. Og det er i dag. Hva er det vi da veit om hvilke bier som fantes for 50 år siden, eller for 100 år siden?

Selv om datagrunnlaget er syltynt finner i alle fall ikke jeg noe som tyder på at vi har mistet mer villbier de siste tjue årene etter at neonikotinider ble tatt i bruk. Denne forskningen fra Nederland, Storbritannia og Belgia viser derimot at de har klart å bremse og delvis reversere utviklingen siden 1990 grunnet at de har gitt bønder insentiver til å lage habitater bier kan trives på som ikke er aktivt i bruk for landbruksformål.  

Men så til forskningen rundt neonikotinoider, disse frøbeisemidlene med skummelt navn. Jeg har ikke på noe tidspunkt påstått av verken Nilsen, Øverland, UiO, NIBIO eller NLR er en del av en konspirasjon. Hvis de leser kronikken min står ikke ordet konspirasjon skrevet noe sted. Jeg styrer dessverre ikke hva desken i Dagbladet velger å skrive. Det som imidlertid er litt rart er at verken Nilsen eller Øverland gjør noe annet enn å avfeie kritikken min av IUCN og Lu som annet enn konspirasjonsteorier.  

For det helt mulig at IUCN sin forskning er bunnsolid, men de må være enige om at det ikke er god forskningsetikk å bestemme seg på forhånd hva resultatet skal bli, planlegge å sitere hverandre i enkeltstudier, for så å lage en stor meta-forskningsrapport av de egenproduserte enkeltstudiene, og å planlegge en PR-kampanje for et ønsket politisk resultat. Strategien til IUCN fra 2010 ligger fortsatt på nett for Nilsen og Øverland å lese om de vil.  

Og tenk om det var motsatt. Om en gruppe forskere tilknyttet ett av de store sprøytemiddel-selskapene hadde gjort det samme, bestemt seg på forhånd å lage forskning som frikjente neonikotinoider. Da ville forskningen deres ha blitt blankt avvist og de måtte ha funnet seg noe annet å gjøre.  

Øverland viser til feltforsøk utført med neonikotinoidet Biscaya i 2014 som ble sprøytet over blomstrende kløvereng, og at det hadde negativ påvirkning på humler som var satt ut. Nå skreiv jeg i kronikken min om CCD, neonikotinider brukt som frøbeisemidler og om honningbier, ikke om ville bier. Men uansett. Som Øverland skriver videre gjentok de forsøket året etterpå og fant ut at om Biscaya ble brukt før blomstring var det ikke noe problem. Det normale ville kanskje være å regulere bruken av akkurat dette midlet rundt blomstring, som er helt vanlig praksis for andre sprøytemidler, og ikke demonisere en hel klasse plantevernmidler.    

Men Nilsen vil også vise til forskning. Og finner én enkelt forskningsrapport. Men én enkelt forskningsrapport gir ingen sommer. Det gjør derimot meta-forskningsrapporter, som denne svenske fra i august i fjor. Konklusjonen er at det ikke kan trekkes noen konklusjon, og at det trengs mer forskning. Det eneste de bemerker er at koblingen mellom parasittstress og neonikotinoider ikke ser ut til å være så sterk som antatt.  

Eller denne meta-forskningsrapporten der 15 år med studier på neonikotinoider og hvordan de påvirker tambier, humler og villbier, som viser at ja, i labstudier er det fullt ut mulig å forgifte bier med neonikotinoider, men i feltforsøk, med feltrealistiske doser, er det ikke noe problem.  

Så var det denne meta-forskningen som ble nevnt av Frode Ødegaard på Dagsnytt 18, med 300 ulike studier, men der er det heller ingen klar konklusjon. De peker på en kombinasjon av stress fra parasitter, endret leveområder og plantevernmidler. Men det mest interessante der synes jeg er at ett navn plutselig dukker opp igjen; Dave Goulson.  

Han er en av de over nevnte IUCN-forskerne, og tydeligvis mannen de valgte som sin gallionsfigur for sitt «forskningsprosjekt». Som ikke var å finne ut hvorvidt neonikotinoider påvirker bier, men hvordan å forby neonikotinoider i Europa. Helt uavhengig hvorvidt det påvirker helsen til bier.  

Men nå sier jeg ikke på noe vis at neonikotinider ikke kan være problematisk for villbier. Hvis forskningen (og da spesielt den forskningen som konkluderer etter at dataene er inne, ikke før) viser at det tjue år gamle frøbeisemidlet virkelig er grunnen til nedgang i villbiebestanden, da er det klart vi må forby det. Men hvis vi forbyr det på sviktende faktagrunnlag, og de alternative midlene vi er nødt til å bruke er verre, ja da har vi ikke hjulpet biene i det hele tatt. I verste fall gjør vi vondt verre. La oss først identifisere problemet, og så finne ut vi hva vi skal gjøre. Ikke omvendt!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook