«Big Brother» - en drittsak?

Moralsk hysteri gjør ingen klokere.

TO SÅPEDOKUMENTARER konkurrerer for tida om vår oppmerksomhet: «Big Brother» og Orderud-saken. Pressens forskjellsbehandling er verdt et studium. I det siste tilfellet gjør den en alvorlig forbrytelse til underholdning. I det første gjør den underholdning til en alvorlig forbrytelse.

Problemet med Orderud-dekningen er ikke dramatiseringen av en familietragedie under påskudd av «publikums rett til innsyn», men drøvtyggingen av resirkulerte gjentakelser i reprise for n-te gang: Våpenkjøpet. Vådeskuddet. Drapsplanene. Attentatet. De daglige overdosene med nygammelt stoff trivialiserer udåden, og viser at reporternes detaljbegjær for lengst har passert lesernes. «Big Brother» (BB), derimot, har greid å gjøre rene banaliteter til begivenheter halve Norge ønsker å følge. Serien er det største og mest utfordrende mediefenomen på flere år. Den fusjonerer sjangere (såpe/real TV/game show), medier (TV/Internett/mobil), og aktiverer publikum på helt nye måter. Men aviskommentatorene vil knapt ta i den med ildtang.

NORMAL TABLOIDDEKNING av en 100-dagers, 24-timer-i-døgnets seermagnet ville bydd på referater, kommentarer, reportasjer og kjendisstoff. I stedet har BB blitt møtt med skrivevegring eller sure oppstøt. Programmet er «skamløst kommersielt og intimekkelt», deltakerne er «ekshibisjonister», seerne er «kikkere», brakka er en «snuskeboks», produsenten er «pornograf» og TV-kanalen et «anstendighetssluk». Dette i skarp kontrast til de tvers igjennom hederlige motivene som får folk til å skrive og lese utallige spaltemil om raggsokker, skuddbaner, 180-spor og annet krimsnacks av stor samfunnsmessig betydning.

Mens teoriene og spekulasjonene i Frogner Grendehus ikke har noen ende, ønsker få mediekommentatorer å forklare suksessen i Fornebu-brakka med annet enn folks dårlige smak og lave instinkter. BB er noe man hever seg over («utrolig kjedelig», «fullstendig uvesentlig») eller raser over. Tron Strand i Bergens Tidende kaller serien et «systematisk hærverk mot medmennesker». Deltakerne blir «psykisk syke» mens tilskuerne «skriker på mer ødeleggelse»: «Det er på tide å våkne, det er på tide å si til sine venner, sine brødre og søstre, at nei, jeg aksepterer ikke at det må psykologer til for å redde mennesker som har vært utsatt for mitt underholdningsbehov!»

DE FLESTE BB-SEERE som har giddet å «følge saken», vil vite at det umiddelbart kjedelige etter hvert blir ganske fascinerende (også for velutdannede kikkere, som skammer seg i rollen). De vil også vite at fenomenet heller burde hete «godgutt-TV». Deltakerne ryker ut etter hvert som de avslører usympatiske egenskaper, mens favoritten Lars Joakim er kreativ, selvironisk og på god fot med alle. Slik har det vært også i andre land. I England ble de tre triveligste igjen til slutt, og vinneren donerte premien til en hjertesyk jente med Downs syndrom. Litt av en drittsekk? Helsen tålte også testen. 400 mennesker i 25 land har deltatt i BB uten å få varige men. De greier seg sikkert også uten journalisters krokodilletårer.

HELLER DA DEN NÅDELØSE ærligheten til en annen spaltist i samme avis: «De virker rett og slett dumme.» I hvilken annen sammenheng kan man uten omsvøp omtale navngitte, vanlige landsmenn på den måten? «Det finnes asylmottak der det snakkes bedre språk,» sier Torkjell Berulfsen. Som om artikulasjonsnivået i de 1000 hjem skulle imponere. Eller norske helter som Dæhlie eller Røkke drukner oss i gullkorn. «Jeg er ikke medlem av Mensa,» innrømmer plattform-harryen Rodney, som røk ut i forrige uke. Når han sang i doskåla eller stønnet under dyna, kunne vi andre føle oss intellektuelt og moralsk overlegne. «Det ville aldri jeg ha gjort.» Avvikerne bestyrker normene. Redaktør Finn Jarle Sæle har gjennom sin kampanje mot BB fått masse nye lesere av sin kristelige avis. Kom ikke og si at drittsekk-TV ikke virker oppbyggelig.

NOEN HVER KAN ENGSTE SEG over mediesamfunnets utvisking av fiksjon og virkelighet, privatliv og offentlighet. Men moralsk hysteri gjør ingen klokere. Medieforskerne Alex Iversen og Jostein Gripsrud har kritisert perspektivløsheten i BB-debatten og foreslår å se serien som et sosiologisk trykkammer basert på konkurransesamfunnets logikk, en risikosport med kamerablikket i naturelementenes rolle, eller et populæravantgardistisk kunstverk som viser iscenesettelsen av selvet i dagens mediekultur. Det tok litt tid før norske journalister greide å svelge verstingen Eminem, men plutselig var det lutter velvilje og storflotte analyser. Kanskje vil de snart oppdage at reality-TV også kan si noe interessant (og ikke bare noe trist) om tida vi lever i. Men først må vel dommen i Orderud-saken falle.