«Big Brother» og skammens armé

«Venter du på å få se et stykke naken kropp, eller på å høre lyden av et stønn under dyna?»

De intellektuelle gremmes. «Big Brother» er temaet. TVNorge blir sagt å være essensen av det kommersielle. Med svak økonomi har tv-kanalen ofret seg på kommersialitetens alter og spyr nå ut spekulativt «søppel-TV». På folkemunne gjerne kalt «drittsekk-TV». Med en total ansvarsfraskrivelse vil de, ifølge psykiater Harald Reppesgaard, lede drittsekkene ut i paranoide og depressive tilstander.

Hvis du er en av de mange hundretusener seere som daglig ser på «Big Brother», må du bare se til å erkjenne hva du er med på. Du har selv blod på sverdet. En ynkelig kikker som godter seg over andres tragedie. Eller er du kanskje en av de såkalte pervoene, som venter på å se et stykke naken kropp, eller å høre lyden av et stønn under dyna? Jeg vet ikke hvem du er.

«Big Brother»

Ser du daglig på «Big Brother»? Er du en ynkelig kikker som godter deg over andres tragedier? Jeg vet ikke hvem du er, men det gjør rikssynsere og journalister. De reduserer deg til en soldat i skammens armé, skriver student Morten Wiig Bjorland, Molde.

Det jeg derimot vet, er at en del intellektuelle journalister og rikssynsere har klare formeninger om hvem du er. De har også klare formeninger om hvilke kvaliteter eller mangel på kvaliteter de stakkars individene du overvåker, har. Kanskje er det du som skulle hatt noia. De intellektuelle ser deg! De har avslørt konseptet. Du er redusert til en soldat i skammens armé. En armé besatt av skamfolket. Hvis du er en av de skamløse, så vet du trolig ikke bedre. Hvis du likevel vet, er du pervo. Pervo i seksuell eller sosial forstand. Sosialpornografi kalles det gjerne. Problemet er at det er for mange av dere. Med det store antall seere dementeres påstanden om perverst avvik. Da abstraheres problemet til å angå samfunnet. Seermengden har blitt samfunnssymptomatisk. Et sykt samfunn hvor du er symptomet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kritikken mot «Big Brother» er massiv. Jeg vil på ingen måte bagatellisere den alvorlige kritikken. Noe av kritikken er sikkert berettiget. Det jeg likevel savner, er en noe mer nyansert fremstilling av fenomenet. Hvorfor fenger TV-programmet i den grad det gjør? Er virkelig deltakerne i programmet så blendet av millionen som skal deles ut, at de av ren uvitenhet spiller russisk rulett med egen psykisk helse? Kompleksiteten i fenomenet er i ferd med å bli tapt av syne. For det første så foreligger det i dag ingen håndfast empiri som viser hvilke følger deltakelse i et slikt konsept har. Det vi vet i forhold til suicidalitet, er at det å tematisere fenomenet i pressen trolig er med på å fremme suicidal adferd. Man kan også spekulere på om utsagn av typen «jeg tar for gitt at flere vil slite med sterke depresjoner og paranoia når opptakene er over» (sitat av psykiater Harald Reppesgaard i VG 14. mars), kan vise seg å være selvoppfyllende profetier. Eksperten har på forhånd klart definert hva deltakerne har å vente seg. Jeg vil heller mane til forsiktighet med å forhåndsdømme hvordan individer forstår og tolker sin egen situasjon. Kanskje har Reppesgaard rett i sine noe bombastiske dystre spådommer. Likevel kan det tenkes at noen deltakere faktisk kommer styrket ut av programmet. De har fått med seg en livserfaring som noen kanskje ikke ville vært foruten. Man må ikke glemme at deltakerne faktisk selv har valgt å være der. Man må ikke uhemmet undervurdere menneskers egen vurderingsevne i forhold til hva de er med på. Jeg vil slett ikke undervurdere ekspertens vurdering. Kanskje har han rett i sine antakelser. Likevel er ikke dette mer enn antakelser før man i ettertid ved hjelp av god metodikk tar seg bryet med å spørre de involverte i programmet om hvilke erfaringer de har gjort seg. Mer upassende er det at psykolog John Petter Sandstrøm i VG antyder at deltakere i reality-TV-programmer stort sett er mennesker som vil vekk fra dritten hjemme. Av eksperter må vi vel kunne forlange noe varsomhet i forhold til hva de uttaler om mennesker som blottlegger privatsfæren for offentlig beskuelse.

Når det kommer til seerne, kan det også tenkes at «Big Brother» kan bidra til å øke relasjonell og sosial kompetanse i vår befolkning. Relasjonssvake mennesker har en unik mulighet til å styrke forståelsen av relasjoner. Det å få stå på utsiden som observatør til «Big Brother» kan stimulere til refleksjon over det sirkulære aspektet ved menneskelig samspill. En uenighet er ikke bare et resultat av hva person A sier, men også hvordan person B reagerer på dette, og hvordan person Bs reaksjon virker tilbake på person A, osv. Dette gjelder ikke bare uenighet som fenomen, men samtlige klassifikasjoner av hva som foregår mellom mennesker. Gjennom skrifterommet i «Big Brother» får observatøren også et innblikk i den enkelte deltakerens tolkning eller punktuering av det som skjer mellom deltakerne. Den samme unike erfaringen får også deltakerne når de selv i ettertid har muligheten til å studere opptaket av programmet. TVNorge har i tillegg funnet et knippe mennesker som folk kan identifisere seg med. Selv om man ikke nødvendigvis kjenner seg igjen i en helhetlig personlighetsstruktur, kan man likevel identifisere seg med noen av de ulike fasettene som utspiller seg. Slik har man en mulighet til å reflektere over egen personkarakter og få denne speilet av beboerne i huset.

Jeg vil ikke påberope meg et fullgodt svar på hvorfor «Big Brother»-konseptet fascinerer. Likevel et det viktig å presisere at publikummet trolig lar seg fascinere av ulike individuelle årsaker. Å kategorisk fastslå at «Big Brother» bare dreier som sex, vil være å undervurdere seerne. Kanskje har TVNorge på dette punktet undervurdert sitt publikum med sin noe ensidige regi.

Det synes å være en trend i underholdningsbransjen å komme nærmest mulig «virkeligheten». Vi ser dette i oppblomstringen av «reality-TV», Dogme-filmenes popularitet og mottakelsen av «Heftig og begeistret». Det skal være usminket og nært. For nært, vil noen hevde. Interessen i folket for «Big Brother» skyldes nok ikke alene at seerne har blitt redusert til noen forsvarsløse konsumenter av et underholdningsprodukt gitt av storkapitalen og den sentraldirigerte forvaltning. Vi kjenner begrepet «kulturindustri» fra Adorno og Horkheimer i «Opplysningens dialektikk». De beskyldte tidlig underholdningsbransjen for å være totalt styrt av markedskreftene. Sørgelig konstaterte de at det ikke skapes noe radikalt nytt som kanskje ikke vil kunne selge. Vi sitter igjen med glatte såper og enfoldige actionhelter som sofasittende og coladrikkende konsumenter lar seg forføre av. «Big Brother» har derimot stimulert den kritiske sansen, og passer slik ikke inn i Adorno og Horkheimers bilde. Man kommer ikke bort fra at TVNorge har klare økonomiske motiver med programmet. Mitt inntrykk er likevel at «Big Brother» i stor grad stimulerer til den verdidebatten som selv Verdikommisjonen har hatt problemer med å dra i gang. «Big Brother» presser oss til å ta stilling. Man må ta stilling til hva som utspiller seg mellom deltakerne, og til hele konseptet i seg selv. Vi får det rett i fleisen, og det beveger oss.

Avslutningsvis vil jeg nok en gang poengtere at deler av kritikken av programmet trolig er berettiget. En grundig gjennomgang av etikken rundt «Big Brother» er på sin plass. Vi må bare prøve å fri oss litt fra det småborgerlige, slik at diskusjonen blir interessant og fruktbar.