Big Brother på Drammensveien

Den amerikanske ambassaden sendte ukentlige rapporter til Washington som ga et meget detaljert bilde av hva som skjedde i Norge.

De siste dagene har Dagbladet offentliggjort noen interessante funn fra dokumenter som nå er tilgjengelig ved riksarkivet i Washington. Dokumentene omfatter korrespondanse mellom den amerikanske ambassaden i Oslo og det amerikanske utenriksdepartementet rundt 1970 da forholdet mellom USA og Norge var på et historisk lågpunkt. Jeg har sett gjennom arkivet og ble som redaksjonen i Dagbladet noe forundret over hvor mye energi ambassaden la ned i å orientere seg om de politiske forholdene i Norge. Innsamlingen av opplysninger må ses i sammenheng med Nixons nærmest paranoide forsøk på å kartlegge personer og kontrollere all informasjon som kunne ha politisk betydning for USA.

Den utstrakte kartleggingen er imidlertid ikke noe nytt i forholdet mellom USA og Norge. Så langt tilbake som på begynnelsen av 60-tallet (trolig gjelder dette for 50-tallet også) sendte ambassaden ukentlige rapporter til UD i Washington som gav et meget detaljert bilde av hva som skjedde i Norge. I tillegg kom det mange telegrammer som opplyste om enkeltsaker. Det ble grundig orientert om emner som kunne ha betydning for USA, som forsvar, økonomi, kultur og politikk.

Jeg har sett spesielt på Vietnamkrigen, og det fins en omfangsrik rapportering fra den norske debatten og om de ulike protestaksjonene. Hver kronikk eller lederartikkel i norske aviser om krigen ble referert og ofte kommentert, og demonstrasjonene ble skildret i detalj og ble gjenstand for politisk analyse. Verken landsmøtevedtak i de politiske partiene eller møter i Studentersamfundet slapp unna den amerikanske ambassadens årvåkne blikk. Amerikanerne skjønte at Vietnamkrigen kunne undergrave tilliten mellom Norge - og Vest-Europa for øvrig - og USA. Den amerikanske ambassadøren var bekymret - og hadde grunn til å være det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den nye politiske situasjonen i Norge etter valget i 1965 skapte hodebry for USA-ambassaden. Tonen i rapporteringen fra Oslo gir inntrykk av at amerikanerne ikke følte seg helt «at ease» med den borgerlige koalisjonsregjeringen under Per Borten. Kontakten til de borgerlige partiene var, sammenliknet med amerikanernes tette forbindelser til Arbeiderpartiet, antakelig ikke så godt utbygd, og mange av politikerne kjente de ikke godt.

Det går fram at amerikanerne ikke oppfattet utenriksministeren og høyremannen John Lyng som like forutsigbar, dvs. lojal eller underdanig, som forgjengeren Halvard Lange. Partiet Venstre følte amerikanerne seg aldeles ikke trygge på, og lederen for Venstre, Gunnar Garbo, ble stemplet som «potentially very dangerous».

Men det var radikaliseringen innenfor de politiske ungdomsorganisasjonene og SF («loud, clever and potentially dangerous») som USA var spesielt på vakt overfor. Ambassaden holdt et øye med Finn Gustavsen som var fryktet for sitt budskap, men også respektert for sin dyktighet. Til og med ståheien rundt Gustavsens nattlige eskapade i Bergen i 1968 ble referert til Washington i et halvannen sides telegram med overskriften «Norwegian Extremists Practice What They Preach: Make Love, Not War». Ambassadør Margaret Joy Tibbs var likevel raus overfor motstanderne og syntes det var beklagelig dersom Gustavsen trakk seg fra Stortinget - han var den eneste fargeklatten i et ellers kjedsommelig norsk politisk landskap.

Ikke alt i arkivet er like oppløftende lesing. Det kommer fram at personer med tunge tillitsverv i Arbeiderpartiet frivillig stilte opp til samtaler med ambassadøren om internasjonalt solidaritetsarbeid. En av støttespillerne til stiftelsen av Solidaritetskomiteen for Vietnam, Gunnar Alf Larsen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og lederen for Oslo Samorg, holdt ambassaden godt informert om hva som foregikk i solidaritetsarbeidet. Fagbevegelsen hadde god kontakt med ambassaden når det gjaldt Vietnam-spørsmålet, og forklarte amerikanerne at de ønsket å ha styring med solidaritetsbevegelsen som var i ferd med å vokse fram. AUF deltok også i samtalene med amerikanerne. Jon Ivar Njålsund, internasjonal sekretær i AUF og styremedlem i Vietnam-bevegelsen, sosialdemokratenes solidaritetskomité, møtte opp i Drammensveien, ifølge referatet fra denne samtalen, ikke for å protestere mot USAs politikk i Vietnam, men for å informere USA om AUF, bl.a. om NATO-saken og Vietnam-arbeidet.

Omfanget av rapporteringen og detaljrikdommen i dokumentene fra den amerikanske ambassaden i Oslo reiser unektelig spørsmålet om hvorfor amerikanerne ville bruke så mange ressurser på dette. Var virkelig det som skjedde i et lite land - etter USAs egen vurdering helt uten revolusjonært potensial - så viktig for USA å holde seg orientert om? Aktiviteten kan kanskje forklares som et utslag av karrierekåte diplomater som ønsket å framheve sin egen dyktighet, eller som ønsket å skaffe seg større budsjetter. Viktigere tror jeg likevel det var at ambassadørene, bl.a. Ms. Tibbs, godt forsto det som var i ferd med å skje med Norges syn på USA, og at det som skjedde i Norge, var en del av en felles europeisk utvikling som ville få langsiktige negative følger for USA.

Det var på denne tida at antiimperialisme ble knesatt som et viktig prinsipp i norsk utenrikspolitikk, et prinsipp som seinere fikk praktiske konsekvenser med bevilgninger over bistandsbudsjettet til frigjøringsbevegelsene og venstreorienterte stater som ikke akkurat toppet lista over USAs venner. I store deler av det politiske Norge ble det legitimt - og i noen kretser nærmest ritualfestet - å kritisere USA. Etter at Nixon sendte ambassadør Crowe til Norge, ble forholdet mellom landene enda mer problematisk. Den relativt dårlige stemningen mellom USA og Norge mens Nixon var president, kan være med og forklare den nærmest febrilske leitingen etter potensielle allierte i et uryddig og for amerikanerne nesten ugjennomtrengelig politisk terreng.

Dokumentene forteller bare noe av historien om hvordan USA prøvde å imøtegå USA-kritikken i Norge. Ambassadør Tibbs trodde den gangen at den beste strategien for å vinne hjertet til nordmennene var å sende dem til USA. Hvor mange dollar USA brukte på denne offensiven for å holde på nordmennenes lojalitet, har en ikke oversikt over. Men dersom summen står i stil med ambassadens rapportering, kan det ikke akkurat være snakk om småpenger. Den siste tidas medieoppmerksomhet rundt forskningsresultatene til professor Torgrim Titlestad (Aftenposten 17.2.) som bekrefter antakelsene om at kommunistene i Norge var kjøpt og betalt av Moskva, må ikke skygge for den kjensgjerningen at våre amerikanske venner også drev med å kjøpe seg politisk godvilje. Metodene var kan hende mer raffinerte enn de sovjetiske, men målene var de samme - å sikre seg politisk innflytelse i det høye nord.

Ikke alt i arkivet er like oppløftende lesing. Det kommer fram at personer med tunge tillitsverv i Arbeiderpartiet frivillig stilte opp til samtaler med USA-ambassadøren om internasjonalt solidaritetsarbeid, skriver historiker James Godbolt.