Big in Japan

Norsk elektronika slår igjennom i utlandet, på artistenes egne premisser.

-  Norsk elektronika har vært en eneste lang opptur. Her i Norge har vi en egen evne til å rendyrke vår egen sound , mener Rune Lindbæk.

Som dj og produsent har han vært sentral i det elektroniske musikkmiljøet siden 80-tallet.

-  Jeg var i en platebutikk i London for en stund siden. Ved to av tre platespillere sto det folk og lyttet til norske artister, sier han.

Det begynte allerede med de første utgivelsene. Tromsøværingene Geir Jenssen (Bleep/Biosphere), Per Martinsen (Mental Overdrive/Illumination) og Nils Johansen (Bel Canto) ga ut tre vinylsingler på den belgiske labelen SSR i 1989.

-  Jeg hadde ikke overlevd som musikkartist uten utlandet. I Norge er det tross alt bare 4- 5 millioner mennesker, mener Geir Jenssen i dag.

Han forteller at han nå selger mellom 10 000 og 15 000 av hver albumutgivelse. Mesteparten i utlandet.

RUNE LINDBÆK UTDYPER

hvordan musikkmiljøet oppsto:

-  Da vi begynte, var det ingen rytme i det norske samfunnet i det hele tatt. Vi hadde ingen norske musikere å se opp til. Derfor måtte vi se til utlandet. Vi nærmest bodde i importhylla på Rocky Platebar.

Lindbæk forteller at musikken for det meste var et Tromsø-fenomen fram til 1992- 93. I 1994 ble også plateselskapet Beatservice grunnlagt i Tromsø av Vidar Hanssen. Sammen med Ole Mjøs og Röyksopps Thorbjørn Brundtland dannet han etter hvert Those Norwegians. I 1997 ga de ut albumet «Kaminzky Park».

-  VI BRYDDE OSS EGENTLIG

aldri om å selge plater i Norge, sier gründeren av Tellé Records, Mikal Telle.

Tanken om å starte eget plateselskap kom mens han jobbet i en platebutikk i Bergen.

-  Jeg satt i butikken og tok imot alle disse utgivelsene fra utlandet. Så tenkte jeg: «Kan vi ikke bare reversere det? Sende norsk musikk ut i stedet?», forteller han.

Tellé Records ble dannet i 1998. I begynnelsen ga de bare ut vinylsingler på 7'.

-  Vi ga ut elektronisk popmusikk, hadde en nordisk sound og et uvanlig format som folk la merke til, forteller han.

I 2000 ga det lille selskapet ut samleplata «Tellé 007 - En Samleplate». Den solgte 10 000 eksemplarer i Norge. Telle har ikke oversikt over hvor mye den har solgt ute.

-  Men jeg får stadig tilbakemeldinger på den, sist fra Ukraina, opplyser han.

DET VAR OGSÅ PÅ TELLÉ

Records Röyksopp ga ut sine første utgivelser. Seinere inngikk duoen platekontrakt med britiske Wall of Sound.

-  Röyksopp-skiva åpnet helt nye dører for norsk musikk i utlandet. Deres elektroniske popmusikk hadde et helt nytt nedslagsfelt og bredde, hevder Per Martinsen.

-  Vi merket ringvirkningene. På den ene siden inspirerte Röyksopp folk til å begynne å lage musikk. På den annen side var det mange som kastet seg på for lettjente penger. Etter Röyksopp ble det forventet at norsk elektronika skulle være popmusikk . Det er det selvfølgelig ikke. En smal Rune Grammofon-utgivelse kommer ikke inn på Billboard-lista, men det betyr ikke at den ikke er viktig for det, mener han.

-  DET VI KALLER ELEKTRONIKA

er så mye forskjellig. Det er et samlebegrep, sier Inger Dirdal, daglig leder i Music Export Norway.

Hun jobber med å promotere norsk musikk i utlandet.

-  Foreløpig merker vi stor interesse for den kunstneriske elektronikaen. For de mer kommersielle aktørene er det Ralph Myerz & The Jack Herren Band som gjelder. I utlandet snakker folk om Norge som et kred-land når det kommer til elektronisk musikk, sier Dirdal.

ANNE HILDE NESET

er viseredaktør for det toneangivende britiske musikkbladet The Wire. Hun har fulgt den norske elektronikascenen med interesse i mange år.

-  Da jeg begynte i The Wire for sju år siden, var det svært lite norsk elektronika av interesse som kom innom våre kontorer, forteller hun.

-  Det begynte å forandre seg for et par år siden. Vi fikk en utgivelse med Arne Nordheim fra plateselskapet Rune Grammofon. Den hadde en helt egen selvsikkerhet, både i innpakning og uttrykk. Det legger man merke til, forteller hun.

The Wire har blant annet profilert Jaga Jazzist.

-  ORDRENE BLIR BARE

større og større hver dag, sier Joakim Haugland.

I ti år har han drevet plateselskapet Smalltown Supersound. I fire har han eksportert plater til utlandet. Haugland beskriver musikken som organisk-elektronisk popmusikk. En av labelens hovedartister, Kim Hiorthøy, har til sammen solgt rundt 20 000 plater.

-  Det handler om å bygge seg opp langsomt. For fire år siden hadde jeg dårlige distributører i utlandet, nå har jeg top notch distribusjon i alle land. Først må man bevise at det man har å by på, er av kvalitet, sier Haugland.

Rune Lindbæk er enig:

-  Hvis du ikke blir oppdaget i utlandet, er du sannsynligvis ikke bra nok, mener han.

DE FLESTE ARTISTENE

som har hatt suksess i utlandet, har enten gitt ut platene sine på små norske labeler, eller fått dem utgitt i utlandet.

-  De store norske plateselskapene kom ikke på banene før lenge etter at det begynte å komme ut bra musikk i Norge. De hadde null peiling, hevder Per Martinsen.

-  Hvis du skriver kontrakt med en major label i Norge, så har du ikke sjanse. Det er så mye byråkrati, sier Joakim Haugland.

-  De store klarer ikke å få musikken ut til utlandet, hevdet Telle til Dagbladet i 2000.

-  DET ER VANSKELIG Å

forklare til pressen hvor viktige artister som Prins Thomas og Hans Petter Lindstrøm er. Der må man vise til salgstall. Men de er råsvære i utlandet. Nevn navnene deres i New York eller London, så går folk i spinn. Og så blir de ikke engang nevnt i norske medier, sier Rune Lindbæk.

Prins Thomas har jobbet som dj og produsent i Oslo i mange år. Han driver et lite plateselskap.

-  De som driver med elektronisk musikk nå, mener at musikken de lager ikke nødvendigvis må bli allemannseie, sier han.

-  Hvis man er ute etter noe som er cutting edge, er norsk musikk noe av det beste man kan få. Når Hans Petter Lindstøm kan selge 2000 plater uten ordentlig distribusjon, er det et tydelig tegn, sier Lindbæk.

-  DJ Tee Bee er også utrolig viktig, sier Telle. -  Han spiller drum & bass og har holdt seg litt på siden av miljøet. Han har fått det til med sin egen greie.

-  JEG FORSTÅR EGENTLIG

bedre hvorfor utgivelsene våre slo an i utlandet enn hvorfor de ble populære i Norge. Vi er en del av et internasjonalt musikkmiljø som ikke har hjemlandet, men musikkinteressen til felles, mener Mikal Telle.

-  Jeg tror en av grunnene til at det er lett å selge norsk elektronika i utlandet, er mangelen på vokal. Språkbarrierene forsvinner når det kommer til elektronisk musikk, sier Joakim Haugland.

Han tror også det kan oppfattes som eksotisk å komme fra Norge. Norske plateselskaper stikker seg ut i vrimmelen.

Prins Thomas ser på musikkmiljøet som et stort nettverk.

-  Det handler om synergieffekter. Nå er det mange som gjør ulike ting samtidig. Styrken til mye av det som har blitt laget de siste åra, er at det ikke er så lett å båssette, sier han.

-  I utlandet er sjangrene ofte mye mer fastsatte.

-  DE ELEKTRONISKE

musikkfestivalene, platebutikkene og klubbene har vært utrolig viktige samlepunkter for den elektroniske musikkscenen i Norge, understreker Mikal Telle.

Anne Hilde Neset er enig.

-  Da Blå startet, fikk vi besøk av Martin Revheim. Han hadde lyst til å starte et samarbeid med The Wire, forteller Neset.

Sammen opprettet bladet og Blå en månedlig klubbkveld.

-  Blå har vært veldig viktig for utviklingen av elektronisk musikk i Norge, fastslår hun.

DJ OG MUSIKKJOURNALIST

Ariane «DJ Ariane» S. Nilsen er også opptatt av å holde liv i klubbscenen.

-  Klubbkulturen er så absolutt ikke død i Norge. Folk som er dedikerte vil alltid holde på med sitt. Vi som aktører har et ansvar for å holde ting ved like, sier hun.

I forbindelsen med klubbeventen «Don't hang the dj» gir hun neste måned ut en samleplate med en del av den norske musikkscenens største navn.

-  Norsk musikk har fått større selvsikkerhet i løpet av åra, hevder hun.

-  JEG HUSKER JEG LESTE

et intervju med Geir Jenssen i musikkbladet Rock Furore for et par år siden, forteller Joakim Haugland.

-  Han sa: «Du trenger ikke å bo i London eller Brussel for å selge plater i utlandet. Det holder med en faksmaskin.»

Geir Jenssen ler når han nå hører sitatet.

-  Vel, det er jo litt vanskelig å sende lydfiler via faksmaskin, sier han.

I AKSJON: Geir Jenssen (Biosphere) spiller konsert cirka én gang i måneden. Her er han i Longyearbyen i 1997.