Big in utlandet

Drømmen om å erobre verden er verken ny eller norsk. Snarere synes den universell, og fra Dsjengis-khan til Adolf Hitler kan historien oppvise langt mer skjebnesvangre erobringsfantaster enn for eksempel norske vikinger. Norsk utferdstrang, den være seg næret av nød eller eventyrlyst, har stort sett materialisert seg som fredsommelig emigrasjon og hardt arbeid ved reisens mål. Erobringene har vært beskjedne, begrepet «Noregsveldet» har knapt noensinne fått verden til å skjelve.

  • I dag er landet rikt, tilværelsen kommersialisert og den norske drømmen om verdenserobring levende som aldri før. Ikke som en visjon om blodige seirer og triumferende faneheising på fremmed jord, men snarere som en ambisjon om gjennombrudd på verdens markeder. Drømmen om på denne måten å erobre verden hjemsøker ikke bare lokalnorske teknologi- og industrimoguler, den deles av kulturindustriens mer og mindre profilerte aktører, særlig de yngre. Fra råvareleverandører - forfattere, musikere etc. - til markedsførere drømmes drømmen om «utlandet» med den største selvfølgelighet, og før vi spør «hvorfor det?»: Hvorfor ikke?
  • Nei, hvorfor skulle ikke norske kulturaktører drømme om et marked som strekker seg over flere kontinenter? Når Henrik Ibsen og Edvard Munch klarte det før ruteflyenes tid og et par håndfuller musikere, forfattere og filmskapere klarte det før Internetts hurradager, hvorfor skulle da ikke «utlandet» være det naturlige målet for en ung kreativ sjel nå i globaliseringens tid?
  • Så er det kanskje likevel mer interessant å spørre «hvorfor?». Hvorfor er det tilsynelatende så viktig for norske kunstnere å slå igjennom internasjonalt? I den norske pop/rock-bransjen er jo en slik ambisjon blitt til en stående vits og «Big in Japan» - urettferdig nok - til en verbal vandrepokal som tildeles artist etter artist med mislykket utenlandssatsing bak seg.
  • Svaret handler nok om noe så målbart som penger, og noe så menneskelig som forfengelighet. Men kan det også være at en som kommer fra sivilisasjonens nordligste provins og er henvist til å artikulere seg på den lille stammens for uinnvidde uforståelige språk, har et større behov enn alle andre for å bli hørt, sett og rost? For å bevare sin synlighet også sør for Svinesund?