- Bil? Jeg foretrekker bøker

Ånden som går. Sykler. Eller kjører gammel Skoda. Ditt forhold til bil avslører deg - også når du ikke har lappen.

BILEN AVSLØRER DEG. Du har lest setningen før. En flittig gjenbrukt avisoverskrift, velkjent i mange versjoner: «Bilen din røper deg.» «Bilen - en del av deg selv.» «Dette forteller bilen din.» «Vis meg bilen din…»

Kjøretøyet har alltid vært en forlengelse av eieren i mer en fysisk forstand. Stor bil, stor mann. Skal vi tro vår stadig mer livstilsfokuserte presse, er bilen snart å regne som et rent symbolsk kommunikasjonsmiddel - en både pirrende og pålitelig kilde til din posisjon og økonomi, dine holdninger, preferanser og drømmer. Dermed får du langt mer enn sikkerhet, bagasjeplass og bensinforbruk å tenke på hos bilforhandleren: «Pass deg for bilvalget ditt. Det kan avsløre ditt privatliv.»

Til og med «bilfargen avslører deg». Folk med beige, lilla eller lysegrønn bil er gjerne depressive og humørsyke, mens mørkegrønt vitner om et robust sinn, ifølge britiske «sjåførpsykologer», som dermed åpner for en nyvinning innen mental helse: Drive-in-terapi. Klientene triller bare forbi behandlerens vindu. Vis meg din billakk, og jeg skal gi deg din diagnose.

BILEN VISER HVOR DU BOR, lyder en annen variant. De som ser deg kjøre inn hageporten, nikker bekreftende. Men langs veien? Det finnes mer direkte og presise metoder for adressesøk enn å notere medmenneskers biltype. Men statistikere skal også ha noe å vise: Er du Oslo-borger og eier av Toyota Corolla eller Avensis, bor du trolig på Tveita, Bryn eller Bøler. Kjører du Volvo XC90, Porsche Cayenne eller andre SUVerene doninger, bor du på Bygdøy, Ullern, Majorstuen, Holmenkollen. Hva forteller dette? Alt om inntektsfordelingen mellom bydelene. Adressen viser hva du tjener, og bil koster mye i Norge. Gjennomsnittlig nybilkjøper er en veletablert 54-åring. Og vet du hva? Bilen avslører hans yrke.

Ledere, meglere og andre pengefolk velger «prestisjetyskerne»: Mercedes, Audi og BMW, mens småkremmere og strebende sveisere må ta til takke med godt brukt direktørbil. Arkitekten og professoren kjører alternativt frankofilt, Citröen eller Peugeot - jo eldre og mer skitten, jo mer kunstnerisk virke. Lektorer med høyere utdannelse enn lønn lander på Toyota, eller Volvo og VW hvis japaner føles for folkelig. Mazda eller Suzuki er for sekretærer og hjelpepleiere. Kommunefunksjonærer i mellomskiktet kjører Ford eller Opel, biler som er grå uansett farge.

Javel, bildet er lett karikert, og må justeres for alder, kjønn og landsdel, og merkenes relative statusendringer (Mercedes ned, Toyota opp), men tendensen er klar: Bilen kler personen sosialt sett, slik også politiske preferanser gjør. For selvsagt: Si meg hvilken bil du kjører, og jeg skal si deg hvilket parti du stemmer på. FrPere trives i store, dyre og flashy biler. Høyrefolk spenner fra Land Rover til Toyota. Ap er Volkswagen-partiet. SVere kjører fransk, brukt, kollektivt eller sykler. Og hva har vi da fastslått?

BILEN AVSLØRER INGENTING. Som vi ikke allerede visste. Fordi vi besitter masse taus kunnskap om forbrukets mening og skillemerker, herunder hvilke type folk som hører hjemme i hvilken type bil. Derfor er ikke-nyheten om det avslørende bilvalget godt stoff igjen og igjen. Det er alltid deilig å få bekreftet sine fordommer, å se at verden henger sammen, at folk og ting forenes på egnet plass. Vårt indre sosiale kart stemmer. Hierarkiet av biler svarer til et hierarki av mennesker som norsk likhetsideologi forbyr oss å gjøre noe nummer av, men nettopp derfor lar vi bilen tale gjennom oss. Selv nøkterne biljournalister er mestere i å besjele stål, glass og gummi:

«Den tidligere så folkelige Volvo S40 har i dag stø kurs mot den øvre prestisjedelen av familiebilsegmentet. Volvo er blitt en streber, og vil høyere opp på den sosiale rangstigen. Premium car heter det blant trendfolk. I dag liker Volvo helst å sammenlikne seg med Audi, BMW og Mercedes.» (Dagbladets Are Borgir)

KJEKK OG GREI:: En Hummer står nok ikke høyest på akademikernes ønskeliste når det gjelder valg av kjøretøy. Foto: AP
KJEKK OG GREI:: En Hummer står nok ikke høyest på akademikernes ønskeliste når det gjelder valg av kjøretøy. Foto: AP Vis mer

KULTURELITEN AVSKYR statusstrebing generelt og bilflashing spesielt. Enhver idiot med penger kan kjøpe dyr bil. Altså er det utenkelig for en professor i samfunnsfag eller humaniora å kjøpe BMW (men ok for BI-professorer, som danser med ulvene i næringslivet). Universitetslæreren kjører liten, billig og unnseelig bil som han bare motvillig har anskaffet. «Jeg hater biler!,» sier den helårssyklende språkprofessor Finn-Erik Vinje som vedstår seg en Daihatsu Terios (mikro-SUV) men ellers gremmes ved synet av bilparken: «Dessverre bor jeg slik til at jeg fra kjøkkenvinduet kan telle opp til ti biler som står ute. Og dette er et villaområde! Det er ikke pent.»

Vinje har miljøet og mange gode hensyn på sin side. Men vel så tungtveiende: Det er noe udannet ved å prioritere bil, noe som strider mot ens identitet som intellektuell. Og man liker å snakke om det. Enkelte er, som samfunnsgeografen Karl-Fredrik Tangen har påpekt, «opptatt av å ikke være opptatt av bil». De er bilverdens spesielt uinteresserte. Selv når inntekten hadde rukket til ny Jaguar annethvert år.

TA HARALD EIA. Utvilsomt landets mest intellektuelle moromann. Tjener tre-fire millioner i året, men kjører Citröen Berlingo, en bil postmannen Pat glemte igjen i Ullevål Hageby en gang på nittitallet. Hvorfor?

«For meg blir en fin bil like fjollete som å gå med en krone med diamanter på hodet. Jeg er akademiker og er altfor jålete til å innrømme meg selv noen slags glede over å ha en fin bil. Jeg liker bøker. Ideer. Meninger.»

Vi aner en viss selvironi fra en nyskilt sosiolog i førtiårene som nettopp kjøpte sporty Volvo C30 til bruk i ungefrie uker. Men forbløffende mange kulturfolk hevder det samme med større alvor. Her fra et portrettintervju med kongehusforfatter Tor Bomann-Larssen:

- Du skal også være en forsiktig sjåfør?

- Jeg kjører en gammel Skoda, så det er ikke store verdier som står på spill. Bil er ikke noe transportmiddel for et åndsmenneske.

Men det er nettopp verdier som står på spill, verdier som rangerer selve personen. Et åndsmenneske er ikke et vanlig menneske, og heller ikke et pengemenneske. Man markerer begge deler veldig tydelig ved å skryte av sin stusslige bil. Eller enda bedre: sitt totale avkall på bil. I Niels Chr. Geelmuyden siste intervjubok, “Mer enn hjerne”, forteller den ene professoren etter den andre - Sigurd Allern, Trond Berg Eriksen, Jon Elster, Kjell A. Nordström - at de eier ikke bil, ikke kjører bil og ikke har lappen. Sistnevnte sukker: «Selv har jeg gudsjelov aldri hatt førerkort. Slik har jeg unnsluppet mye trivielt.»

Det er ingen grunn til å tro at en halv million NAF-medlemmer vil - eller kan - kopiere åndseliten på dette området. Tvert imot er det slike utsagn som får den utbredte norske antiintellektualismen til å virke som en fornuftig og naturlig respons. «Ingen lytter til lærde mennesker i Norge», sa engang sprenglærde Georg Johannesen. Tenkte han over hvor feilen lå?