Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bildenes kraft

Tekst og bilder stoler på hverandre i denne historien for voksne.

BOK: Det er typisk for vår forståelse av billedboka at den havner på barnebokanmelderens bord. Ikke meg imot i dette tilfelle, men «Vi sees kanskje der» av Tone Lie og Ak{inodot}n Düzak{inodot}n er voksenbok god som noen.

Lengsel og savn

Flora og Aster lever sammen, de er hun og han i klassisk dualisme: Flora bundet til jorda, til dyrking, hagestell og sanselighet. Aster svever i tankens rene univers og forsker på stjernene.

Nokså brutalt går det opp for Flora at hun ikke har det livet, enn si samlivet, hun vil ha. Hun møter Speil ved et tjern i vannet, han lærer henne å svømme. Det savnet hun erkjenner i møtet med Speil, blir etter hvert en lengsel mot ham og en raskt voksende avstand til samboer Aster.

Tone Lie bruker billedbokformatet til å lage en fortettet roman. Det er spennende å se hvordan hun stoler på bildenes uttrykkskraft sammen med teksten.

Kjærlighet og voksenliv

Til å begynne med kjenner jeg på opplevelsen av «nok en dvelende kunstbok», men historien tar av gårde. Ak{inodot}n Düzak{inodot}n utfolder seg i denne boka ved å farge stemningene, gi liv ved skyggene og tegne personligheter gjennom fint uttrykte ansikter. Han gir sin tolkning av historien (eller er det min?) ved at mannen Speil får en androgyn framtoning. For store barn og ungdom kan denne boka være fin i forhold til å forstå mer av kjærlighetsliv og samliv, kanskje om hva voksne sliter med.

Men først og fremst er dette ei bok for mennesker som er i eller har vært i samliv. For bokhandlerne er denne boka nok en god grunn til å lage en ny utstillingsreol. Få en del av billedbøkene ut av barnekroken!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media