- Bilder må man se med følelsene

- Enkelte av bildene jeg svært gjerne ville ha med, måtte vi pakke ned igjen. Det ble litt «kill your darlings», og her var det mange darlings, forteller Bjørn Ransve (56), som stiller ut deler av sitt livsverk over absolutt hele Samtidsmuseet.

Ruvende Ransve

- Det var en utfordring som brakte meg ut av en tristesse. Det har også inspirert meg til å ta opp igjen gamle tråder, men jeg får ikke vist hele bredden.

- Her er bilder du malte som 17- 18-åring, som ung kunstelev?

- På en måte er det ikke dårligere enn det jeg gjør nå. De har vært modne nok på sin tid og på sin måte. Nå, når alle trådene er samlet, kan jeg, hvis jeg er heldig, bygge videre på erfaringene og se framover.

- Jobbe videre med noe du gjorde for flere år siden?

- Ja. Jeg har jo fått ord på meg for å være uforutsigelig. Hvis jeg har forandret noe, oppleves det av enkelte som en gimmick. Det er ikke slik jeg tenker når jeg forandrer uttrykk.

Psykisk press

- Hvordan tenker du?

- Da jeg begynte å få et visst tak på å male, ville jeg male enda større og flottere, men underveis mistet jeg litt motivasjonen til å male større og flottere i samme stil. Det var utbrukt stoff for meg. Det forandret seg innenfra. Jeg føler en metthet og tomhet ved det jeg har gjort, og har et indre psykisk press, basert på at jeg ikke har hatt mer å gi i motivene jeg har arbeidet med. Da har jeg villet utvikle meg, videreføre arbeidet på flere plan. Lære, forstå og mestre.

- En sal er viet amputerte kroppsdeler, avkappede hoder, fascinerende, frastøtende - og vakkert?

- Det er trening til å venne seg til døden. Jeg har ikke prøvd å male død. Den er verre og hesligere, men jeg har prøvd å forsone meg med min egen dødsangst.

Tett på døden

- Så dødsangst kan fungere kreativt stimulerende, ikke bare lammende?

- Ja, det har jeg ikke tenkt på, men slik er det jo! Men om det hjalp? Vel, jeg lever jo ennå. Jeg har hatt døden tett på meg i et par år, og sliter litt med det. Om det har hjulpet kan man ikke vite før man ligger der og vet at det er slutten. Bilder må man se med følelsene først, og så se om det er grunn til å tenke nøyere over dem. Når man skal se kunst, lønner det seg å tenke banalt i utgangspunktet. Kunst er gradvis banalitet, på et høyere og høyere nivå. Den springer ut fra helt basale, elementære behov og følelser. Det er i hvert fall slik jeg opplever det, men dette er amatørens gjetninger.

- Hva vil du publikum skal føle etter å ha tittet grundig inn i Bjørn Ransves produksjon?

- Det er et vanskeligere spørsmål. Jeg håper selvfølgelig at det på enkelte mennesker er noen av mine ting som har en forløsende kraft. At man ser noe man trenger i en eller annen livssituasjon, slik kunst skal fungere, hvis det er kunst. Eller kjærlighet. Så kunsten kan bli det man i offentlighet kan forløses igjennom.