Bildilla på bygda

Sjarmerende, men litt grunn historie om bil, bygd og bensinstasjon.

BOK: Bokomslaget på Lars Myttings debutroman «Hestekrefter» er ikke bare lekkert, men treffer presist innholdet: Det handler om bil, kvinner og en nostalgisk lidenskap for begge deler. Dette er ei bok som på sitt beste har sjarm, vidd og originalitet, men som tidvis bikker over i det lett banale og forutsigbare. Særlig kvinnehistoriene som diktes inn, lider under dette.

Bilnostalgi

Erik Fyksen hadde det han ønsket seg; en arkitektonisk perle av en sekstitalls bensinstasjon og en dame som delte hans lidenskap. Men «riksveien tok Elise» og med henne forsvant også Eriks egen begeistring og entusiasme; for arbeidet, for bilene, for stasjonen. Han driver bygdas eneste bensinstasjon videre på automatikken, som et tempel over det han har mistet. Men misèren slutter ikke her. Det skal bygges ny riksvei, på andre siden av elva, og det vil bety slutten for Mobil-stasjonen til Erik. Med mindre han tar noen grep. Han gambler og kaster seg ut i et risikofylt spill der både maktglade storkarer i bygda, hevngjerrige nabobygdinger og stridbare gårdbrukere er involvert.Det er disse bifigurene Mytting får best til. Han skaper originaler, som en gammel bilopphugger med hodet fullt av konspirasjonsteorier og en tannlege som hestehandler med pasienten (du reparerer bilen min og får elgkjøtt, og jeg reparerer tennene dine), mens de venter på at bedøvelsen skal virke. Det er et personunivers der det flørtes med det karikerte og forenklende. Men fordi Mytting tilfører noe helt eget til hver og en av disse skikkelsene, og fordi de primært skaper et bakgrunnsmiljø og en klangbunn for Erik, fungerer de godt i romanen.

Forenkler og forklarer

Bare i tegningen av de to kvinnene som har spilt en avgjørende rolle for Erik, skurrer det. Det er lite som gjør dem interessante, de er flatt tegnet. Dermed blir det vanskeligere å forstå Eriks beveggrunner og hvorfor kvinnene er så viktige for valgene han har tatt og tar. Denne siden ved historien virker i grunneste laget. Portretteringen blir ikke mer overbevisende av lange forklaringer om hvorfor det er blitt som det er blitt for Erik. Heller ikke av konklusjoner à la: «Da ble han sånn.» Flere steder skaper også den litt enkle persontegningen plattheter, som når Erik snakker med seg selv: «Her i verkstedet kan du reparere hva som helst, Erik. Men deg selv får du ikke gjort noe med.» Når det er sagt: Det er mye godt i romanen. Den er underholdende og skisserer noen eiendommelige miljøer. Den preges av originale detaljer, artige skruer, varme, kunnskap. Nettopp derfor blir det ekstra synd når forenklinger og banaliteter slår igjennom. Forhåpentligvis har Mytting flere særegne og enda mer nyanserike historier på lager.