Bilen som metafor

Fortettet novellekunst der livet speiles i bilenes vinduer.

BOK: Nils Gullak Horvei er en av de mange forfattere som gir ut bøker med jevne mellomrom uten å vekke den store oppmerksomhet. Han debuterte i 1990 og har siden utgitt fire romaner og tre novellesamlinger, inkludert den siste.

Jeg har ved et par anledninger forsøkt å slå et slag for Horvei, seinest i forbindelse med romanen «Jeg vet om i morgen», som jeg hadde stor sans for, original og velskrevet som den var.

Noe skjer

Årets bok er heller ikke ueffen, noe ujevn rett nok, men med flere noveller som sitter som et skudd. I alt består den av elleve tekster, de fleste rett korte, men til gjengjeld poengterte. Horvei lever opp til Goethes krav om at novellen skal framstille «en uhørt begivenhet». Passer på hans tekster gjør også Tiecks påstand om at novellen har en særlig form for peripeti i personutviklingen.

Det skjer nemlig noe i Horveis noveller. I bunn ligger en dramatisk hendelse som gjør noe med personene. De er ikke de samme ved handlingens slutt som ved handlingens begynnelse. Noe er hendt som har gitt dem en ny innsikt i eget liv eller brakt det inn på nye veier.

Skrivemåten er kort og kontant, med sideordnede hovedsetninger og setningsemner, atskilt med punktum. Bisetninger skal man lete lenge etter. Replikker og tankereferater er stramt og nøkternt gjengitt. Det hele gir et kortpustet inntrykk som står i stil med det følelsesinnhold som er på spill.

Samtlige tekster er relatert til biler eller bilturer. «Bilen var som en gud i en annen religion,» tenker en av personene når han står og tanker opp Porschen sin idet en Ferrari feier inn på bensinstasjonen. Og novellene er skrevet av en mann som åpenbart både er fascinert av og har forstand på dette i våre moderne tid så forgudede framkomstmiddel.

James Bond

Horvei utnytter effektivt bilens sterke symbolkraft. For selvsagt handler novellene om noe annet enn biler, de handler om menneskelige relasjoner, om uhørte begivenheters innbrudd i dagliglivet, om den særlige atmosfæren som oppstår når folk lukkes inne i bilens trange rom.

Om jeg skulle framheve noen tekster, måtte det være den burleske «Kjøre, kysse, krasje» (om den tynne mannen som drar til Amsterdam med to temmelig overvektige damer for å se på solsikkene til van Gogh), den intime «Vei i hvitt» (om et ungt ektepar som blir sittende fast med bilen i en snøstorm) og den muntre «Facel Vega versus Aston Martin» (der Albert Camus, James Bond og forfatteren selv, in disguise, spiller en viktig rolle).

Sterkest og mest intenst-fortettet er «Kanskje verdens sikreste bil» der Horvei på nesten strindbergsk vis makter å sammenfatte et samliv i én intens episode, i dette tilfelle en dramatisk bilulykke.

Hermed slår jeg nok et slag for Horvei - og den gode novelle.