Anmeldelse Film «The Dead Don’t Die»

Bill Murray på zombiejakt som ser ut som om den kostet en tusenlapp å lage

«The Dead Don’t Die» er en zombiekomedie som nærmer seg de store spørsmålene.

ÅPNET CANNES: Jim Jarmusch’ stjernespekkede “The Dead Don’t Die” åpnet filmfestivalen i Cannes i går, og er en fornøyelig, satirisk bagatell fra den legendariske regissøren. Vis mer

«The Dead Don't Die»

4 1 6

Skrekk/komedie

Regi:

Jim Jarmusch

Skuespillere:

Bill Murray, Adam Driver, Chloe Sevigny, Tilda Swinton, Iggy Pop, Steve Buscemi

Premieredato:

TBA

Aldersgrense:

TBA

Orginaltittel:

«The Dead Don't Die»

«Underholdende bagatell om store spørsmål»
Se alle anmeldelser

FILM: Til ganske langt ut i «The Dead Don’t Die», som åpnet filmfestivalen i Cannes i går, er det som om det står en aroma av studentfilm ut fra kinolerretet. Det virker som om regissør Jim Jarmusch har satt av en tusenlapp og ringt ti-tolv venner og spurt om de har helgen ledig og har lyst til å lage film.

Stjernespekket

Lavbudsjettlooken er naturligvis et nikk til den tradisjonelle horrorsjangeren, som ikke alltid har sett så polert ut. Jarmusch vet dessuten å bruke tusen kroner bedre enn de fleste, og vennene hans er tilfeldigvis noen av de mest uanstrengt vittige folka der ute — Bill Murray, Adam Driver, Tilda Swinton, Tom Waits og Steve Buscemi, for å nevne noen av navnene på rollelisten. De for alle anledning til å frykte for livet, om enn lavmælt og med pokerfjes, når de døde står opp av gravene sine og stavrer mot den lille byen Centreville på jakt etter innvoller å spise.

Trump-satire

«The Dead Don’t Die» er strengt tatt ikke særlig skummel, men drevent morsom på Jarmusch’ særegne vis. Den er også klart satirisk. Murray og Driver spiller makelige politimenn i den søvnige småbyen der flertallet av innbyggerne synes å skule mot folk utenbysfra eller svarte eller begge deler. Zombiehæren er skapt av en forstyrrelse i jordens rytme, som igjen har sammenheng med uvettig utnyttelse av naturen, som på radioen blir iherdig forsvart som det som må til for å skape arbeidsplasser. Laget av sarkasme blir i tykkeste laget iblant, og særlig Trump-kritikken slås inn med slegge.

Eksistensielt nivå

Men over det hele legger det seg et nytt lag, av fatalisme på flere nivåer, da får filmen en ekstra, eksistensiell spiss. Det ene er et litt kokett metanivå, der Murray og Driver sitter i politibilen og kommenterer henslengt at de vet de spiller i en film, noe som gir dem en egen følelse av å være en del av noe forutbestemt. Det andre er et litterært nivå, der en langhåret eremitt spilt av Tom Waits siterer fra «Moby Dick» og mumler om de glemte menneskemassene som har gått under, og, underforstått, vil komme til å gå under igjen. Det tredje er et politisk nivå, om gale avgjørelser som har gått så langt at det faktisk er satt i gang prosesser som ikke lar seg reversere eller overvinne. Bill Murrays politimann, som har jenket til livet i hjembyen og stort sett unngått de store konfrontasjonene eller dramatiske arrestasjonene, har lite å stille opp med når de store bevegelsene er i sving. Sørgmodigheten hans er der av stadig bedre grunner. Når disse tre nivåene settes sammen er det lett å føle at man har med en ganske mørk film å gjøre, men også en som er mer gjennomtenkt enn den later som.

Likevel er det tøyset, sjangerleken, som er det mest iøyefallende. Det er vittig nok, men varer litt for lenge og går i litt mange runder, der tallrike bifigurer såvidt rekker å gløtte på hverandre før de blir mat for de udøde. «The Dead Don’t Die» er en underholdende bagatell, men en bagatell like fullt, i Jim Jarmusch’ filmografi, selv om det er de aller største spørsmålene som ligger i bunn.

-

-

Anmeldelsen er skrevet ut fra filmens verdenspremiere under filmfestivalen i Cannes, og vil bli publisert på ny i forkant av den norske kinopremieren.