Billig provokasjon

BYUTVIKLING: Erling Fossens tilsvar til Steinar Gjessing i Dagbladet 19. januar er noe av det tåpeligste fra hans hånd på lenge: «Gjessing (og [Lars Roar] Langslet) kan ikke si noe som helst meningsbærende om «Kyss Frosken»-utstillingen fordi de ikke vet noen verdens ting om byutvikling», skriver Fossen. Å ha «greie på» byutvikling er øyensynlig det samme som å kysse frosken og nikke bekreftende til alt Fossen sier.

Men har Fossen egentlig «greie på» byutvikling? Eller er det bare slik at han ustoppelig og friskt roper «byutvikling» høyt på kafé, og slik har skaffet seg en slags orakelstatus på utsiden av fagmiljøet? Ser han for eksempel ikke forskjellene mellom en hovedstad som Oslo, med sine veletablerte kulturinstitusjoner og tunge kunstsamlinger, og et provinshøl som Gateshead/Newcastle, med dets helt annerledes markeringsbehov?

DET KAN for så vidt være et poeng for slitne industribyer å satse på «kontroversiell» samtidskunst. Det gir oppmerksomhet i nasjonal presse som ikke kan betales for penger, og får stedet til å fremstå som happening. Det kan dermed i neste runde tiltrekke friske investorer, noe som på sikt kan gi flere «ordentlige» arbeidsplasser. I fagsjargongen kalles dette Bilbao-effekten, og det var det Sune Nordgren med rimelig suksess kopierte i Gateshead, med kunstsenteret Baltic Mill. Kunstpublikum er lett å more. En kort stund, før det jager videre etter stadig nye sensasjoner og grovere provokasjoner. I tillegg til å være happening, er moderne kunst billig og enkel å produsere for et nytt museum (eller «visningssted», for å forbli i sjargongen). Provokasjonene fra «den unge kunsten» koster heller ikke like mye som etablerte mesterverk: «Kyss frosken» kostet knapt en kvart Munch.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En ny institusjon har egentlig ikke noe annet valg enn å satse på det nye, kontroversielle og underholdende i samtidskunsten. Men er dette en rimelig strategi for Nasjonalmuseet for kunst og arkitektur? Har man ikke annet å vise frem enn en gummifrosk?

SÅ VISST! Nasjonalmuseet har en betydelig samling av ordentlig kunst, utvalgt og filtrert gjennom 150 års pedantisk samling og 100 års systematisk forskning. Ut fra Fossens perspektiv er dette selvfølgelig beklagelig, for det er ikke happening, men det gir et atskillig mer solid fundament for å trekke et bredt og jevnt publikum til Tullinløkka enn en tilfeldig direktørs evne som kunstimpresario i en flyktig kunstverden. Dertil kommer forpliktelsen til å vise borgerne hva fellesskapet faktisk eier av lødig norsk og internasjonal kunst, i stedet for å bruke dette som magasinfyll. Dette er så langt jeg har forstått Gjessing og Langslets, og for så vidt også mitt, anliggende i denne debatten. I valget mellom happening og substans foretrekker faktisk noen av oss substans, selv om det gjør oss til kunstlivets «hundefangere»(!).

Endelig: skal byutvikling være hovedoppgaven til et nasjonalmuseum i en hovedstad? Og må man ha en mening om byutvikling for å kunne uttale seg om kvalitetene - eller mangelen på sådan - i Kyss frosken-utstillingen og nymonteringen i Nasjonalgalleriet?