Billig solidaritet

SOLIDARITET: Lar også Sv og venstresiden seg styre av en rå og korttenkt egeninteresse?

Venstresiden blir mindre og mindre. Ikke fordi SV i regjeringsposisjon øyeblikkelig fylte rollen som et sentrumsparti - det har SV vært en stund - men fordi en bred venstreside i årevis har glidd bort fra storslåtte ideer om global solidaritet og over mot partikulære og nære problemer. En målestokk er temaene for samfunnskritiske kronikker og debattartikler i Dagbladet. Jeg har ikke gjort noen undersøkelse, men det er tydelig for enhver på hvilke områder en form for solidaritetstenkning oftest blir synlig: Innlegg om at nordmenn har fordommer mot innvandrere, og ganske særlig fordommer om islam. Kritikk av skiftende regjeringers flyktningpolitikk. I diskusjonen om terrorisme mener man her i avisa at problemet mer er kampen mot terror enn terroren selv, til tross for at terrorister kan ta i bruk masseødeleggelsesvåpen. USA kritiseres for krigføringen i Irak og Afghanistan: SV-ere som ikke ble statsråder protesterer mot dem som ble det. Deler av denne kritikken er utvilsomt berettiget, deler er det vel ikke - jeg er ikke blant dem som er i en posisjon til å felle sikre dommer over det. Spørsmålet er hvilke områder av menneskelig lidelse som ikke blir sett.

TALIBANS OG Saddam Husseins overgrep opprørte aldri venstresiden. USAs motvilje mot atomnedrustning, og utvikling av nye, mindre atomvåpen, som lettere kan tas i bruk, påkaller få reaksjoner. India og Pakistan får ha sine atomvåpen i fred. Venstreradikale reaksjoner opptennes når USA eller Israel handler ondt, ikke når afrikanske land gjør det. Den institusjonaliserte ondskapen i Indias og Pakistans kastesystemer plager ingen i SVs indre opposisjon. Sammen med brutaliteten mot kvinner og korrupsjonskulturen i u-land flest, overlates kastesystemene til leserbrevskribenter som vil u-hjelpen til livs.Nå, det skyldes vel at Norges makt ikke strekker seg så langt at vi kan påvirke Pakistan stort, mens USA er en alliert? Erfaringene peker mot at venstresidens innflytelse i Washington også er begrenset, uten at det begrenser engasjementet. Hvilke virkninger en levende solidaritetsfølelse med fattigfolk som plages av sine egne makthavere kunne få, blir knapt nok diskutert. Når Norge returnerer asylsøkere, blir det sett. De kommer tilbake til sine landsmenns fattigdom, kanskje til verre forhold enn før hvis familier har solgt huset og betalt menneskesmuglere for å komme til et rikt land. En tidligere barnesoldat ble returnert til Afrika, der han ikke ville få hjelp med alvorlige krigsskader.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HVEM SER DE som aldri blir smuglet inn i Norge? Det er de fleste og det er de fattigste. Alle fattige mennesker kan ikke flyttes til industrilandene. Hvor mange tidligere barnesoldater er det i Afrika - dypt traumatisert og fysisk skadet? I tillegg kommer deres ofre. Afrika er rammet av AIDS-epidemien, malaria og borgerkrigsliknende tilstander. Disse tragediene skjules ikke i norske medier. Men få insisterer på at Norge skal handle. Ingen SV-ere står på stortingsplenen med krav. Ingen aksjon for at Norge skal ta et krafttak for fattigfolk som nå pines inn i kuldedøden i Pakistans fjellområder. Havet av fattigdom er faktisk omsluttet av et hav av rikdom - i OECD-landene. Norge alene forvalter en hel «Nordsjø».

JEG VIL IKKE sende hjem en afrikansk barnesoldat. Men jeg vil at Norge også skal finansiere rehabiliteringssentre for krigsofre, med utstyr og personell. Det trengs mange. Opposisjonen i SV bindes til Frp i synet på at det er riktig at det private, norske forbruket skal vokse med over 35 milliarder i løpet av neste år. Venstresiden vil at noe mer skal gå til svake norske grupper og til offentlig forbruk, og mindre til kapitalen og rikfolk. Men venstresiden protesterer ikke noe mer enn liberalistene mot at det norske privatforbruket skal være omtrent tredoblet innen 2060: Det er tekniske beregninger i Halvorsens departement, hevet over politisk strid. Verden har penger, Norge har penger - men Ingrid Fiskaa står ikke utenfor Stortinget med plakaten: «Vi har nok. Send veksten sørover!». Å protestere mot norske F16-fly er enklere, billigere og mindre truende for det økonomiske systemet. Hadde Fiskaa vunnet fram i F 16-saken, ville det ikke blitt noen ekstrautgifter for statskassa, ikke noe norsk velferdstap, tvert imot.I fattige land rekker penger til nødhjelpsprosjekter usammenliknbart mye lenger enn her. Skillet mellom nødhjelp og den mer kompliserte utviklingshjelpen er heller ikke absolutt. Krigsskadde og syke barn som får hjelp og utdannelse, blir til ressurser for sitt eget land. Utdannelse for jenter øker deres selvrespekt og status. Enkle jordbruksprosjekter kan redde regnskog og sette fattigfolk i stand til å klare seg selv - forutsetningen for en demokratisering og humanisering av fattige land.

HVORFOR ER venstresidens solidaritetskrav nesten alltid så billige? Kanskje fordi veksttanken - evig mer til nordmenn - står like sterkt der som på høyresiden, og har røtter i arbeiderbevegelsens historie. Veksttenkningen er for lengst ikke bare blitt usolidarisk, den er selvsagt også dypt uøkologisk (men både venstre- og høyresidens interesse for økologi er begrenset) og derfor dobbelt usolidarisk ettersom mennesker rammes mer og mer når naturen degraderes. SV stiller ultimate krav til barnehageutbygging, men kommer til å medvirke til velferdsvekst og industriutvikling som presser de rekordhøye norske CO2-utslippene oppover og oppover. Men nettopp en verden som gradvis kollapser i et klimasammenbrudd, er det mest menneskefiendtlige som kan tenkes - en atomkrig unntatt. «Stø kurs»-resultatet blir etter alt å dømme mer tørke, mer flom og voldsommere orkaner i en ekstrem blanding, som gir klimaflyktninger, væpnede konflikter og sammenbrudd i verdensøkonomien.Godene må deles - også globalt, og mellom generasjonene. Prisen blir høy. Prisen for ikke å betale blir høyere. Skal vi overhodet bevege oss mot en løsning av fattigdomsproblemene, må den store solidaritetsdiskusjonen ikke forsvinne bak enkeltsaker og USA-kritikk - en kritikk som nå langt på vei frikjenner oss rikere og rikere norske kritikere fra selve mistanken om at også vi styres av rå og korttenkt egeninteresse.