NORSK SKREKK: Den norske grøsseren «Hjemsøkt» har premiere på kino 24. november 2017. Video: Another World Entertainment Vis mer

Anmeldelse: «Hjemsøkt»

Billige triks svekker et av den norske filmhistoriens beste skrekkfilm-manus

Manuset får ikke den regien det fortjener i Carl Christian Raabes «Hjemsøkt».

FILM: Det er ingen overdrivelse å omtale «Hjemsøkt» som et av den norske filmhistoriens beste grøssermanus, men dette er heller ikke det tungtveiende komplimentet det kan kanskje høres ut som – den norske skrekkfilmtradisjonen er tross alt verken spesielt lang eller stolt. Likevel: Maja Lundes historie om Cathrine, som i voksen alder vender tilbake til familiens gamle feriehus, opererer på så mange nivåer at den er interessant langt hinsides klisjépreget musikkbruk og brå gys.

« Hjemsøkt »

3 1 6
(Spøkelses)historien gjentar seg.

Kategori

Grøsser

Regi

Carl Christian Raabe

Skuespillere

Synnøve Macody Lund, Ebba Steenstrup, Ken Vedsegaard, Robert Skjærstad m.fl.

Premieredato

24. november, 2017

Aldersgrense

15 år

Orginaltittel

« Hjemsøkt »

Gammelt hus
Cathrine (Synnøve Macody Lund) og hennes danske kjæreste (Ken Vedsegaard) lever et klassisk vellykket liv i hovedstaden – standsmessig leilighet; fjonge restaurantbesøk; sunn og gjensidig seksuell appetitt – når hun får beskjed om at hennes far har gått bort. Dødsfallet volder henne flere praktiske enn emosjonelle problemer, og det største av disse er salget av familiens gamle feriehus i Oppland.

Med sin idylliske beliggenhet og sitt velholdte, staselige interiør, burde boligen være lett å selge, men så fort Cathrine går i gang med ryddingen begynner hun å høre mystiske lyder, og etter hvert tvinger både undertrykte minner og gamle familiehemmeligheter seg på som ubudne gjester – enkelte av dem i fysisk form.

Gamle synder
Lunde har nevnt både «Den sjette sansen» og «The Orphanage» som inspirasjonskilder for «Hjemsøkt», men Roman Polanskis «Leieboeren» framstår som en mer relevant referanse: Det mest uhyggelige med filmen er hvordan den gamle bygningen gradvis fester sitt grep om hovedpersonen og tvinger henne til å gjenta en grufull fortid. Dessverre utviser regissør Carl Christian Raabe liten interesse for disse kvalitetene.

Formmessig hviler «Hjemsøkt» på de samme overrumplende lydeffektene og billige jumpscare’ene som gjør 90% av moderne skrekkfilmer til anmassende sløseri med tid, og ved flere tilfeller underminerer de historien fullstendig. Lundes manus bærer bud om en kjærkommen heving av ambisjonsnivået for norske grøssere, men for å lage en vellykket film trenger man som kjent mer enn et godt tekstlig forelegg.