TALLSMELL: Oljemyndighetene går på tallsmell etter tallsmell. Fortsetter det sånn, kan det norske oljeeventyret ende som Goliat-utbyggingen. Preget av støy, usikkerhet og skandaler. Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix
TALLSMELL: Oljemyndighetene går på tallsmell etter tallsmell. Fortsetter det sånn, kan det norske oljeeventyret ende som Goliat-utbyggingen. Preget av støy, usikkerhet og skandaler. Foto: Carina Johansen / NTB ScanpixVis mer

Oljesøl i departementet:

Bill.mrk: Presise oljetall

Oljemyndighetene går på smell etter smell. Det lover dårlig for oljeeventyrets avsluttende kapitler.

Kommentar
Bill.mrk: Presise oljetall

Å feilinformere Stortinget er ikke noe en statsråd tar lett på. For litt over en uke siden måtte likevel Olje- og energiminister Terje Søviknes bite i det sure eplet og innrømme at informasjonen han hadde kommet med ikke stemte.

Det hele begynte med at SV-veteranen Heikki Eidsvoll Holmås, før han forlot Stortinget i høst, rakk å stille statsråden det skriftlige spørsmålet «Hvilken oljepris er nødvendig for at staten skal sitte igjen med positiv nåverdi (gå i pluss) ved Goliatutbyggingen?».

I Søviknes svar, som tikket inn for et par uker siden, kunne han opplyse at samlet vil feltet gå i pluss i løpet av 2019 eller 2020, og at den nødvendige oljeprisen for at feltet skal gå i pluss ligger på om lag 50 dollar per fat i gjennomsnitt.

Det viste seg å ikke stemme. Etter spørsmål fra oljetidsskriftet Upstream måtte statsråden snu. Søviknes hadde basert seg på tall fra operatøren Enis regnskap, som viste anslag for når Eni ville gå i pluss, etter skatt. På grunn av gunstige skatteregler er ikke bildet det samme for den norske stat. I det oppdaterte svaret var tidspunkt forskjøvet til 2022, mens hvilken oljepris som skal til for å gjøre utbyggingen lønnsom for fellesskapet står fortsatt ubesvart.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne er trolig betydelig høyere enn 50 dollar. Kilder Upstream har snakket med anslår at uten at det finnes nye ressurser eller at oljeprisen stiger betydelig, er det mulig at feltet aldri vil bli lønnsomt, verken for Eni eller norske skattebetalere.

Bedre blir ikke Goliat-saken av at tallrotet går inn i et mønster. Før sommeren ble det offentliggjort en rapport ført i pennen av professor ved NMBU Knut Einar Rosendahl og Mads Greaker ved SSB. Rapporten, som er produsert i forbindelse med Greenpeaces søksmål mot staten i forbindelse med 23. konsesjonsrunden, går gjennom Olje- og energidepartementets konsekvensutredning før åpningen av Barentshavet sørøst.

Økonomene fant flere betydelige mangler. Inntektene og utgiftene forbundet med åpningen var bare prisjustert, ikke såkalt diskontert, som er standarden i samfunnsøkonomiske analyser. Slik ble utsiktene for lønnsomhet overdrevet. CO₂-utslippene knyttet til åpningen var ikke tatt med i den økonomiske analysen. Og selv om vedtaket om utdeling av lisenser ble fattet i 2016, ble det ikke gjort nye beregninger innen da, selv om oljeprisen hadde blitt halvert i mellomtida.

At utsiktene for lønnsomheten på norsk sokkel behandles på denne måten er ikke betryggende. Olje- og energidepartementet har gjennom forvaltningen av ressursene på norsk sokkel ansvar for verdier i billionklassen på vegne av fellesskapet. Selv om andelen har vært synkende de siste åra, utgjør ressursene som fortsatt er i bakken rundt en tredjedel av den samlede petroleumsformuen.

Inntektene herfra sikres gjennom eierskapet i Statoil og Petoro, men også ved at skattesystemet på sokkelen eksponerer oss mot store deler av både oppturer og nedturer for selskapene på sokkelen. Når det de neste åra skal investeres på for rundt 150 milliarder årlig, er mye av dette finansiert av fellesskapet, gjennom midler som ellers ville gått til Oljefondet. Taper selskapene på disse investeringene, gjør vi det også.

Omkvedet fra departementet har til nå vært at det ikke er særlig risiko for et slikt scenario, ettersom oljeselskapene ikke vil gjennomføre investeringer de vil tape penger på. Markedet er rasjonelt.

Det er en for enkel holdning. Skattesystemet er «investeringsvennlig», som innebærer at prosjekter som er ulønnsomme for samfunnet kan bli lønnsomme for selskapene. Samtidig er det ikke til å komme unna at oljeselskapene styres av mennesker, som til tider kan ha andre interesser enn eierne, eller være overoptimistiske og irrasjonelle.

Når oljepolitikken diskuteres, virker de ni åra som har gått siden finanskrisa som veldig lang tid.

En forsvarlig forvaltning av ressursene på sokkelen må innebære uavhengig kontroll av lønnsomheten i aktiviteten på norsk sokkel. Det er departementets ansvar å ha god, tallfestet oversikt over situasjonen på sokkelen, og stille kritiske, men konstruktive, spørsmål til næringens framtid.

Norsk oljepolitikk står foran en brytningstid. Oljedebatten vil bare bli mer og mer dominerende. Oljeprisfallet har skapt fornyet debatt om tempoet på utdelinger av lete- og utvinningslisenser. Særlig står det usikre Barentshavet for tur.

Samtidig spår analytikere en etterspørselstopp før 2030. Fra man finner et oljefelt til det er i produksjon går det gjerne mer enn ti år. Og solenergi fortsetter å slå rekorder for billigste, ikke-subsidierte elektrisitet noensinne, noe sted.

Da er det viktigere enn noen gang med gode og tillitvekkende beregninger av hva som står på spill. Dessverre virker det ikke som myndighetene ennå har forstått det. Til det kommer smellene for hyppig.

Gjør de ikke det snart, kan det norske oljeeventyret ende som Goliat-utbyggingen. Preget av støy, usikkerhet og skandaler.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook