Billy Corgan

Monoton sutreunge.

CD: I den grad en solodebut med Billy Corgan på noen måte er imøtesett, må det være fordi man har håp om at hjernen bak Smashing Pumpkins på et tidspunkt er nødt til å finne tilbake til noe av sin stormannsgale genialitet og en gang så blendende låtteft. Den var det langt mellom på Zwan-albumet fra her om året, og her er det heller ikke mye å hente. Verdensrekorden i monotoni er innen rekkevidde når Corgans poplaminerte, industrielle synthrock får dure og gå. Han makter ikke å variere stemmeleie, stemningsleie eller noe annet - det blir 45 minutter med enerverende sutring, praktisk talt uten tilløp til noe som føles lyttbart, interessant eller relevant. Ekstra ille blir det når han kjører Verdens Fineste Sang - Bee Gees\' «To Love Somebody» - gjennom denne kverna. Vi får bare smøre oss med tålmodighet - Smashing Pumpkins blir nok nostalgigjenforent en vakker dag.