Billy Idol

Ikke Idol, akkurat.

CD: Det er vel neppe noen som skriker etter en ny plate med den britiske rebellrockeren Billy Idol. Han har gitt oss flere bra øyeblikk opp gjennom historien, de beste albumene er hans to første: «Billy Idol» (1982) og «Rebel Yell» (1983). Billy Idols blanding av punk, pop og hardrock slo an, og gjør det til en viss grad fremdeles - for det er et par-tre morsomme innslag her. 49-åringen har akkurat den samme stemmen og fraseringen som på «White Wedding» - ikke minst på den fengende og fartsfylte «Scream».

Gitarene er eggende, men klisjeene står i kø. Albumet er ujevnt med flere svakheter en go\'biter. Han prøver seg på en slags Johnny Cash med låta «Lady Do or Die», og lykkes dårlig. «Yellin\' At The mas Tree» er særdeles tragisk. På tampen av cd-en viser han seg fra en roligere side, men det blir en kvasirockballade jeg helst vil glemme. Huff da.