«Bingo denna gangen også»

- Pirka og Narvestad er vanskelige å skape og lette å elske. Men Amanda-tildelingen gir grunn til å se på grensegangen mellom Gullruten og Amanda, skriver Hege Duckert.

HAUGESUND (Dagbladet): Amanda-juryen falt pladask for Robert Stoltenbergs burleske figurer i TV-serien «Borettslaget». Stoltenberg, som hentet hjem fire priser i Gullrute-kåringen i vår, kunne sitere vaktmester Narvestad da han fikk med seg to Amanda-statuetter i tillegg: «Det blei bingo denna gangen også...»

Piirka og Narvestad er vanskelige å skape og lette å elske. Stoltenberg skal ha all ære av innsatsen.

Men tildelingen gir grunn til å se nærmere på grensegangen mellom Gullruten og Amanda, og til å diskutere om filmfestivalen er tjent med en pris som gir et klarere fokus på, nettopp, film.

Norsk filmproduksjon er inne i en vital fase. Amanda-prisen speilet den ved å hedre to knallsterke dokumentarfilmer - «Alt om min far» og «Kroppen min», som sier hvor norsk film har sin styrke for tida. I kategorien for beste mannlige skuespiller konkurrerte Stoltenberg mot utsøkte rolletegninger fra Kim Bodnia og Jørgen Langhelle i «Øyenstikker» og «Tyven, tyven». Og Maria Bonnevie fikk fortjent sin Amanda for kraftprestasjonen som Dina.

At det personlige og i utgangspunktet private som fortelles med høy risikofaktor, treffer et bredt publikum, er en stor glede. Even Benestads fortelling om en far i høye hæler, sier noe allmenngyldig om familierelasjoner.

Margreth Olins historie om kampen mot kroppens såkalte skavanker, sier noe om hver enkelts kroppslige erfaring. At hun tok imot prisen sammen med datteren sin, minnet oss på hvilket blikk vi påfører barna våre.

Et nytt trekk i de Oscar-modellerte takketalene var mors betydning for norsk filmproduksjon. Både Bonnevie, Olin, Stoltenberg og Benestad takket mamma. Benestads produsent takket i tillegg Benestads stemor og, selvfølgelig, hans far.

At æresprisen gikk til Rolv Wesenlund og Pål Bang-Hansen vakte ikke akkurat oppsikt. Som Wesenlund selv sa det: Hold ut, alle får.