Bingo i Venezia

VENEZIA (Dagbladet): Det er kveld og omtrent så mørkt som det blir på seinsommeren. Kvelden er varm og klam. Hvis du trekker inn pusten, kan du kanskje kjenne litt kloakklukt i lufta. For jeg er jo tross alt i Venezia.

  • Det er bursdagen til en eller annen helgen, og jeg sitter - slik klisjeen om Italia forutsetter - på en fortausrestaurant, med vin, artisjokk og kokt blekksprut. Flere hundre mennesker har samlet seg på torget for å feire sin favoritthelgen, og jeg venter meg en framvisning av ekte, katolsk folkereligiøsitet - dannet og folkelig på samme tid, sånn tradisjonen er i latinske land. Røykelse, korsang, nonner og kardinaler. Kanskje litt espresso og rødvin etterpå.
  • Klokka ni går startskuddet. Bokstavelig talt. En dame i en spraglete kjole fyrer av en startpistol. Folk jubler. Salgsbodene åpner og italienerne kaster seg over maten. Enorme mengder svinekoteletter med noe som både ser ut og lukter som kål blir konsumert til tonene av et rockeband - så forferdelig og forsøksvis amerikanisert at det ikke engang ville fått jobb som oppvarmingsband på den nye Mikro-Kalvøya-fesivalen.
  • Etter koteletter med kål og rock, senker stillheten seg over plassen. Og messen til ære for San Antonius begynner. Presten leser fra dagens tekst:

«Kjære alle sammen. Det er godt å se så mange fjes har. I fjor var vi jo ikke så velsignet heldige med været. Men i år har vi flaks. Og apropos flaks. La oss begynne.»

Han leser fra teksten: «Trettifire- tre fire. Ni- ni. Åttisju- åtte sju.» Stemningen er andektig. Det er som om ånden til San Antonius har kommet for å hjemsøke Campo San Polo. Det eneste som kan høres er seremonimesterens monotone messing. Selv den høylytte familien på nabobordet holder munn.

  • Så kommer klimaks. En tynn stemme bryter igjennom forsamlingens taushet med sitt gledeshyl. «BINGO!», roper hun. «BINGOOO!» Det er umulig å se henne, men stemmen hennes gjaller mellom veggene, mot Chiesa de San Polo og æresescenen til San Antonius.

Hun kommer stabbende opp på scenen, mottar fruktkurven og krystallvasen. Gråter en skvett og blir omfavnet av konferansieren. Kvelden er over, kotelettselgerne pakker sammen bodene sine. Den tynne damen lar barna stjele frukten mens hun tviholder på krystallvasen.

  • Neste dag står jeg på Markusplassen sammen med 2000 andre turister. Jeg sier til meg selv: «Det er dette som er Venezia. Det er dette som er Venezia.»