Biobankkrakket

Vi vil oppleve et biobankkrakk i de offentlige biobankene allerede før det er utført noen forskning på dem, skriver Nils Reinton.

Den nye loven om biobanker skal trolig behandles i Stortinget i løpet av dette året. Formålet med en biobank er å finne årsaker til sykdommer og deretter utvikling av nye, bedre medisiner og behandlingsmetoder. En utvikling mot bedre helse er en god utvikling. Derfor er det så beklagelig at våre offentlige nasjonale biobanker allerede er konkurs. En biobank er en samling av biologiske prøver, det være seg blodprøver, urinprøver eller vevsprøver. Etablerte biobanker finnes det mange av her i Norge - og flere planlegges. Prøvene i en biobank kan analyseres på tradisjonelle sykdomsmarkører, for eksempel kolesterol, sukker, proteiner, bakterier eller virus. Hvis resultatene sammenstilles med livsstilsinformasjon og/eller helseinformasjon, kan biobanken brukes til å gjøre tradisjonell medisinsk forskning, som for eksempel epidemiologi. Formålet med undersøkelsene er å finne sykdomsårsaken for en gitt sykdom. Denne typen forskning har blitt utført over lengre tid og har gitt uvurderlige forskningsresultater som har gjort oss istand til å forebygge og behandle en lang rekke sykdommer. Disse undersøkelsene har vanligvis ikke vært kontroversielle, og de utføres både av private firmaer (farmasøytisk industri) og offentlige institusjoner. Behovet for en lov rundt biobanker og den generelle interessen som vises både fra media, akademiske miljøer og publikum, viser imidlertid at biobankene nå er blitt kontroversielle, spesielt hvis de skal drives av private firmaer. Grunnen til dette er de store fremskrittene innen bioteknologi som gjør det mulig å gjøre genetiske studier i industriell skala. Formålet med biobankene er uendret, de skal fremdeles brukes til å finne årsak til sykdom. Innholdet av biobankene er også uendret, det er de samme prøvene og den samme helse- og livsstilsinformasjonen som vil bli brukt. Forskjellen er hvilke analyser som gjøres. Nå er det genetiske analyser som gjøres for å finne de genetiske variantene som gjør at en person blir lettere syk enn en annen. Sikring av genetisk informasjon er derfor et sensitivt aspekt. At uvedkommende får tak i genetisk informasjon, kan skade personvernet. Dette er en av grunnene til at vi nå får en etterlengtet lov som skal regulere biobanker. Sikring av personlig helseinformasjon må likevel ikke glemmes midt i all fokuseringen på genetikken. Det er misbruk av helseinformasjon som idag og de nærmeste 5- 10 årene er den største trusselen mot personvernet. Sikring av medisinsk og genetisk informasjon skal og må derfor være altoverskyggende for eksisterende og planlagte biobanker, uansett om biobankloven vedtas i sin nåværende form eller ikke.En biobank er den beste fremgangsmåten vi kjenner for å finne årsaken til sykdom. Derfor er det også mulig å tjene penger på en biobank, for hvis du kjenner årsakene til en sykdom, har du et meget godt utgangspunkt for å lage nye medisiner. Utvikling av nye medisiner er en enorm industri som Norge ikke idag har noen signifikant del av. En nasjonal biobank med farmasøytisk forskning og utvikling som mål, er Norges mulighet til å danne en bioteknologisk og farmasøytisk industri som kan gi arbeidsplasser for fremtiden. En slik biobank vil også gi oss muligheten til å påvirke internasjonale etikkstandarder for behandling av store mengder biologiske prøver og genetisk informasjon. Utvikling av forbedrede nye medisiner, ny bedre diagnostikk samt nye sikrere og bedre behandlingsmetoder skal og må være formålet til en biobank. Alle biobankene som finnes internasjonalt, har som mål å samarbeide eller konkurrere med eksisterende farmasøytisk industri. Dette fordi det er et ubestridelig (og beklagelig) faktum at alle medisiner lages av private farmasøytisk firmaer. Et knallhardt marked styrer utviklingen. Hittil har imidlertid denne situasjonen ført til at vi i den vestlige verden har stadig bedre helse og lever stadig lenger. Her i Norge har vi i flere år vært klar over at de offentlige biobankene er en gyllen mulighet for å utvikle ny medisin. Offentlig finansiert forskning og utvikling fra disse biobankene ville i tilfellet være det første (andre?) tilfellet i verden der det offentlige og ikke-kommersielle styrer utvikling av ny medisin (et såkalt stat-gen). Et stat-gen kunne gi nye muligheter til å subsidiere nye medisiner til den fattige delen av verden eller andre trengende og ubemidlede, selvom en slik utvikling antageligvis er urealistisk sett i lys av virksomheten til andre statlig eide bedrifter. Det finnes uansett ingen politisk vilje til å satse de summene som skal til for opprettelsen av en statlig farmasøytisk industri. Stadig dyrere teknologi og forskningskompetanse sammen med strenge krav til sikkerhet for pasientene gjør at det er ekstremt dyrt å få en ny medisin fra laboratoriebenken til apoteket. Gjennomsnittlig koster det ca. åtte milliarder kroner å utvikle en enkelt medisin. Et stat-gen trenger derfor milliardinvesteringer for å lykkes. Det nærmeste man har kommet hittil er noen hundre millioner forskningskroner som spres over hele landet til ymse grupper over flere år: FUGE-programmet. Derfor, selvom alle de offentlige biobankene i landet enes om en felles strategi- og handlingsplan, og ledelsen for denne planen fikk alle midlene fra FUGE, så ville disse biobankene være underfinansiert. Og istedenfor å gi opphav til nye medisiner ville disse biobankene være ekstremt dyre prøvesamlinger, sammenlignbare med frimerkesamlinger i nytteverdi. I tillegg til denne underfinansieringen er de eksisterende biobankene (og de planlagte) ikke laget med hensyn på farmasøytisk forskning og utvikling, de har varierende kvalitet og de eies av et utall forskjellige institusjoner. Et stat-gen er derfor i beste fall et uvanlig vanskelig prosjekt, selv med tilstrekkelig finansiering. Verdiene i en biobank kan brukes til å skape ny, nasjonal forskningsbasert industri. Dette potensialet har man sett på Island, i Sverige, England, Estland, Israel, Singapore, USA og flere andre land. Særlig land som Estland og Island satser sterkt på bioteknologi som en fremtidig næring, antagelig fordi de ikke har oljen å støtte seg til som oss og sårt trenger ny industri. Norge har flere biomedisinske fordeler i forhold til disse landene fordi deler av vår befolkning har vært relativt stasjonær over lengre tid. Liten inn- og utflytting fra et område forenkler genetiske studier i dette området. En norsk biobank vil derfor være svært konkurransedyktig. Spørsmålet blir om vi er villige til å investere offentlige midler i en nasjonal biobank. ET STAT-GEN finansiert og eiet av staten er som nevnt ovenfor urealistisk. Opprettelsen av alle de planlagte offentlige biobankene er derfor i realiteten ressurssløseri. Vi vil oppleve et biobankkrakk i de offentlige biobankene allerede før det er utført noen forskning på dem. De er ikke og vil ikke bli kommersielt drivverdige. Den eneste løsningen som kan gi grunnlag for en ny nasjonal industri, er en modell der en stor nasjonal biobank er privat drevet og finansiert. Selve prøvene og helseinformasjonen i biobanken bør imidlertid eies av staten. Statlig eierskap skal sikre personvernet og hindre uetisk misbruk av biobanken. Rettighetene til kommersiell utnyttelse av forskningsresultatene må eies av et privat foretak. Biobankens oppstart og drift skal også besørges av dette private foretaket for å sikre at biobankens ressurser benyttes til utvikling av nye medisiner. Biobanken skal imidlertid være åpen for andre forskere i private og akademiske virksomheter. I tillegg må alle prosjekter som benytter seg av biobankens prøver, være tilrådd av regionale etiske komiteer og godkjent av Datatilsynet.Vi har i dag muligheten til å skape en ny industri og samtidig lage nye medisiner, vi kan gå foran med etiske standarder i genetisk forskning og vi kan ruste helsesektoren vår for den genetiske revolusjon. Det er en nasjonal forpliktelse å gripe denne muligheten. En privat drevet, men offentlig eiet biobank er fremgangsmåten som må brukes.