Biologismens brune skygger

BIOLOGI: Å betrakte mennesker som resultat av naturlig seleksjon er umulig uten at sosialdarwinismen stikker hodet opp av graven. Og enhver med interesse for biologi og menneskesyn er tvunget til å ta katastrofene den utløste med i beregningen. At Bjørn Vassnes avviser dette (Dagbl. 18.6) lover ikke godt. Sosialdarwinisme var seleksjonsteori anvendt på mennesker og samfunn, med biologer og medisinere som sentrale aktører og påvirkere. I stedet for å dedikere sitt liv til en samfunnsdannende idé eller religion, skulle man finne tilbake til det man forestilte seg som den biologiske naturtilstanden, regjert av adaptive prosesser og seleksjon.

ERNST HAECKEL, professor i Jena gjennom et halvt hundreår og en faglig gigant, var dessverre også et av de store lokomotivene for sosialdarwinismen: «Seleksjonsteorien lærer oss at det i menneskelivet er nøyaktig som i dyre- og planteriket. Bare en liten, privilegert minoritet kan overleve og blomstre på hvert sted til enhver tid, mens den store masse må sulte og dø i elendighet (...) Vi kan gjerne beklage dette tragiske faktum, men vi kan ikke benekte det eller endre det.» Etter dette blir humanisme og nestekjærlighet lite annet enn kakepynt. Haeckels hovedverk, «Verdensgåter» (1899), solgte i en halv million eksemplarer bare i Tyskland, ble oversatt til 25 språk og var sin tids største boksuksess. Noen tiår etter hans død (1919) var fruktene av dette menneskesynet lettere å se.

TERMEN sosialdarwinisme blir neppe noen gang stuerein igjen. Men innhold endrer seg ikke selv om etiketter byttes ut. En av Vassnes, meningsfeller, Bjørn Grinde, har flere ganger argumentert for statlig kontroll av landets reproduksjon, for å beskytte folket mot dårlig arvestoff. Også Ivar Giæver (nobelprisvinner) er begeistret over genetikkens muligheter, og karakteriserte i den forbindelse mennesker med Downs syndrom nærmest som genetisk skrot. Og for noen måneder siden argumenterte en annen glad biologist, Erik Tunstad ved Forskning.no, for rehabilitering av rasebegrepet.I motsetning til hva de fleste tror, oppstår ikke rasisme i øl-buler, men ved polerte skrivebord i bygg med greske søyler og kunst på veggene. Arvemessige forskjeller mellom rase, kjønn og sosiale ulikheter ble utforsket av velfødde menn med sigar over hele Europa i flere tiår før hitlerismen skjøt fart, med biologisk tenkning som premissleverandør. Humanisme er at folk selv tilkjennes frihet og individuell definisjonsmakt over hvem og hva de er. Derfor er det adskillig grunn til skepsis overfor folk som hevder å ha «en modell av hva et menneske er» (Vassnes/Bongard 14.5). Når man har skrapt seg gjennom overflaten av pene ord fra Vassnes og hans meningsfeller, kan avstanden til sosialdarwinisme sannsynligvis måles i centimeter.