Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Biopolitikkens verdigrunnlag

Det er i norsk biopolitikk ingen vilje til å ta inn over seg de negative talls aritmetikk.

DISPENSASJONS-

og klagenemnda skal i dag vurdere den første søknaden om å få utført genetisk undersøkelse av befruktede egg i utlandet. Utfallet av nemndas behandling kommer ikke bare til å berøre den aktuelle familien som har søkt om slik dispensasjon, men vil forhåpentligvis også bidra til at debatten om den videre utformingen av biopolitikken i Norge blir et anliggende for flere topp-politikere enn ministerne for arbeid, miljø og utvikling. Høybråten, Hareide og Frafjord Johnsen har gjennom aktivt engasjement, langsiktig planlegging og tydelig verdiprofilering vist at et lite politisk parti kan nå svært langt når det gjelder å få innflytelse over et lands biopolitikk. Denne innflytelse er imidlertid ikke bare et resultat av bevisst satsing fra Krf,s side. En like viktig forklaring er de andre partienes manglende opptatthet av dette område og vilje til å utforme en helhetlig biopolitikk som kunne representere et gjennomtenkt og slagkraftig alternativ.

I DAGBLADETS

kronikk 27.09 d.å. beklager leder for Oslo arbeiderparti, Jan Bøhler, seg over at Norge ligger på europeisk bunnivå når det gjelder satsing på stamcelle-forskning og utvikling av teknologier for å finne frem til botemidler mot alvorlige sykdommer. Jeg deler Bøhlers beklagelse over den biopolitiske forbudstilstand i Norge, også til dels hans religiøse årsaksforklaring. For å kunne gjøre noe med denne tilstand trengs imidlertid en annen og mer langvarig behandling enn den Bøhler synes å ville foreskrive. Det er ikke nok å vise til dominansen av religiøse livssyn eller kunnskaps-skeptiske holdninger på det biopolitiske område. Ei heller når man særlig langt med å forsøke å gjendrive den form for spekulativ kloningsretorikk og framtidsfrykt som Thorvald Sirnes ukritisk synes å målbære i sitt innlegg 2.11. Det som i tillegg trengs er en verdimessig forankring av biopolitikken som kan virke som et kritisk og samlende alternativ for de partier på Stortinget som ønsker å gi norske medisinske forskningsmiljøer de samme arbeidsmuligheter som svenske forskere og forskere i andre land det er naturlig å sammenlikne seg med, allerede nyter godt av.

ET FØRSTE

skritt i en slik retning ville være å gjøre solidaritetsprinsippet til en bærebjelke i biopolitikken og de negative talls aritmetikk til en synlig del av den biopolitiske regnskapsføring, også i Norge. For å illustrere dette poeng er det fristende å ty til Arne Garborgs «biopolitiske» sinnbilde i Bondestudentar: «Meir og meir lærde han å forstå, at det ikkje kunne nytta å «tru på bonden». Han hugsa den kallen, som han gjekk burt etter bygdine skitin og svart og gróv i moldi og tenkte berre på det som gav i gryta, full av hat og mistru til autoritet og daning og upplysning». Selv er jeg oppvokst på gård og overbevist om at biopolitikerne faktisk kan ha noe å lære av bondens svarte jord og skitne hender. For det første lærer man at før man kan høste av det man har sådd fordres så vel steinplukking som luking av ugras og utynning av planter. I tillegg lærer man at skitne hender er noe man ikke kommer utenom: Vekst som gir grøde er sjelden et resultat av de rene henders virke. Det har bonden alltid visst, på tross av sin angivelige «mistru til autoritet og daning og upplysning», for igjen å sitere Garborg. Heller ikke på andre områder hvor man vil høste av det som sås finnes det en vei utenom de skitne hender: Intet fremskritt - ei heller innen medisinsk forskning og utvikling - etterlater oss rene og plettfrie. Ethvert fremskritt har også sine etiske kostnader. Heller ikke i den etiske regnskapsføring bør derfor de negative talls aritmetikk underslås.

NORSK BIOPOLITIKK

synes imidlertid lite opptatt av akkurat denne siden av regnskapsføringen. Med begrunnelse i hensynet til ufødt liv har Stortingets flertall innført et totalforbud mot forskning på overtallige befruktede egg. Dette totalforbud gjelder også import og forskning på stamcellelinjer utviklet fra overtallige befruktede egg fra andre land. Interessant nok har Stortinget imidlertid ikke innført et tilsvarende forbud mot å importere fra utlandet eventuelle framtidige behandlings-resultater utviklet fra denne forskning. Denne holdning tyder på at norske politikere mener det er helt greit å høste fruktene av skitne henders virke, så lenge det er snakk om forskning utført på spirer til menneskelig liv fra andre land og av forskerhender utenfor Norge. Dette vitner ikke bare om en ganske kynisk form for dobbeltmoral, men også om en biopolitikk uten vilje til å ta inn over seg de negative talls aritmetikk. Dertil er det en politikk hvor solidaritets-tanken er helt fraværende.

Senterpartiet er et parti som er vel kjent med de skitne henders fruktbare virke og AP og SV har begge et langvarig eierforhold til solidaritetstanken. Sammen burde det være mulig for disse partier å finne frem til en alternativ fundering av biopolitikken som synliggjør en vilje til ikke bare å høste eventuelle behandlingsmessige fordeler av denne forskning, men også til solidarisk å dele det ansvar, den skyld og de etiske kostnader som denne forskningen genererer, enten den utføres i Norge eller i andre land. Bare slik, tror jeg, kan den Pilatus-politikk som i dag føres på dette område effektivt motvirkes.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media