Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bioteknologiens dilemma - vår felles utfordring

Spørsmålet om forholdet mellom det fødte og det ufødte livs rettigheter vil etter vår vestlige tradisjon nødvendigvis være en apori, et spørsmål uten en fullstendig løsning, skriver Ola Didrik Saugstad.

RESPEKTEN OG

vernet om enkeltindividet, også de svakeste blant oss er en av grunnpillarene i vestlig kultur. Moderne bioteknologi utforder oss på dette grunnleggende punktet fordi i balansen mellom sykdom og helse kan fosteret bli en salderingspost for utviklingen. Det oppstår et vanskelig dilemma når hensynet til to enkeltindividers rettigheter, det fødte og det ufødte liv, skal veies mot hverandre.

Den raske utviklingen innen bioteknologi har ført til at våre folkevalgte ikke ønsker å bli hengende etter den medisinsk tekniske utviklingen. Da «lov om medisinsk bruk av bioteknologi» ble vedtatt av Stortinget i 1994, ble det derfor samtidig bestemt at loven skulle evalueres etter fem år. Loven av 1994 regulerer kunstig befruktning, kloning, forskning på befruktede egg, preimplantasjonsdiagnostikk, fosterdiagnostikk, genetiske undersøkelser etter fødselen, oppsøkende genetisk virksomhet, og genterapi. Selv om loven av 1994 har endel svakheter, er den etter min mening rimelig, mens andre vil finne den for restriktiv.

I JUNI 2002

behandlet Stortinget en melding om evaluering av bioteknologiloven. På bakgrunn av dette utarbeidet Helsedepartmentet et høringsnotat med forslag til ny bioteknologilov. Dette notatet har ført til en del offentlig debatt, særlig kapittelet om fosterdiagnostikk, og spesielt bruken av ultralyd i svangerskapet. Det noen har reagert på er at Regjeringen vil innføre et skille mellom ultralydundersøkelsen av fosteret som ledd i en normal svangerskapskontroll, og ultralyd som metode for å påvise sykdommer. I det siste tilfellet dreier det seg om fosterdiagnostikk og skal ifølge Regjeringen derfor reguleres av Bioteknologiloven. Flere har hevdet at dette forslaget vil redusere muligheten til adekvat undersøkelse og diagnostikk av sykdom hos fosteret. Jordmødre og ultralydleger har reagert og mener at undersøkelsen vil bli dårligere enn tidligere. Noen har til og med mobilisert den kjente kypriotisk/engelske fosterlegen Kypros Nicolaides som i norske medier har rast over norske helsemyndigheter.

JEG HADDE SELV

gleden av å invitere dr Nicolaides til et internasjonalt møte i Oslo juni 2002 som en av to innledere om grensene for fosterdiagnostikk. Innlegget sitt brukte han til å raljere over den norske regjeringens politikk. Her hadde det tydeligvis på forhånd vært et samspill mellom ham og norske fagfolk. Nicolaides mener at det bare er den teknologiske utvikling som skal bestemme og eventuelt begrense hva man undersøker på. Han peker etter mitt syn på en av debattens kjernepunkter: Skal politikerne og dermed samfunnet i det hele tatt sette grenser for fosterdiagnostikk? Noen forskere ønsker ingen restriksjoner, de ønsker å stå fritt i å utprøve nye metoder, mens andre er glade for at samfunnet utøver en styring. Men utviklingen innen bioteknologi berører oss alle, den kursen vi velger nå vil påvirke samfunnet på godt og vondt i årene fremover, det er derfor klart at det må være folk selv, ikke forskerne som styrer utviklingen. De som mener som dr Nicolaides bør være så ærlige som ham og si det rett ut.

JEG TROR

imidlertid de fleste mener at samfunnet fortsatt skal ha en kontroll. Da må debatten handle om hvor og hvilke grenser som skal trekkes. I den debatten bør det gis rom for flere legitime syn. Hensynet til familien som kan få funksjonshemmede barn må selvfølgelig veie tungt. Det er ingen selvfølge, kanskje tvert imot, at samfunnet skal kunne bestemme hvilke byrder en familie skal måtte bære. Vi vet at et funksjonshemmet barn kan være en belastning. Men også hensynet til det funksjonshemmete barnet og de funksjonshemmete som gruppe, må veie tungt. Også disse har rett til liv. Det er ingen tvil om at det er en reell uenighet mellom dr Nicolaides - og hans meningsfeller - og Stortingets nåværende flertall, når det gjelder hvor aktiv man skal være for å spore opp fostere med Down syndrom og andre avvik. Selv hører jeg til dem som finner det vanskelig hvis samfunnet aktivt jakter feks på fostere med Down syndrom, samtidig som jeg også kjenner til og forstår hvilken belastning sykdom og funksjonshemming kan være for familien.

Spørsmålet om forholdet mellom det fødte og det ufødte livs rettigheter vil etter vår vestlige tradisjon nødvendigvis være en apori, et spørsmål uten en fullstendig løsning. Å leve med dette uløselige dilemma på en balansert måte er en avgjørende utfordring for vårt samfunn.

FOR MEG ER

det selvsagt at funn som gjøres ved en rutine ultralydundersøkelse ikke kan og skal holdes tilbake for den gravide som undersøkes slik enkelte har hevdet Regjeringen legger opp til. Det har vel heller aldri vært Regeringens hensikt. Det Regjeringen ønsker å understreke er at der ultralydundersøkelsen av fosteret er en fosterdiagnostisk undersøkelse må det være restriksjoner som reguleres av bioteknologiloven. Hvis det påvises eller mistenkes et avvik, skal den gravide selvfølgelig informeres, og så henvises videre til et senter med spesialistkomptanse. Etter min mening vil dette kunne styrke spesialsentrene, og bedre ikke svekke, kvaliteten på diagnostikken. Samtidig vil den uforpliktende fosterdiagnostikken, som kan drives frem av kommersielle interesser, bli regulert. Denne distinksjonen er i tråd med den medisinsk teknologiske utviklingen. Om noen år vil sansynligvis såkalt ultra rask magnetisk resonans (MR) bli den metoden man benytter for å undersøke fosteret. Dette vil være en metode som bare kan benyttes ved spesialsentra. Det er derfor grunn til å tro at ultralydundersøkelsen av fosteret, slik vi kjenner den idag, vil bli redusert til en førstelinjeundersøkelse, nettopp slik Regjeringen legger opp til.

DET ER IKKE

første gang at fagfolk roper opp når de føler at politikerne regulerer deres virksomhet. Det skjedde i 1980 årene da Willoch regjeringen lagde en relativt restriktiv praksis for utbygging av de genetiske tjenester i Norge. Det var også en opphetet tone mot de få av oss som for 20 - 25 år siden mente at et barn som ble unnfanget etter kunstig sædinseminasjon burde ha rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Det er derfor med tilfredshet jeg leser at flertallet i Stortingets sosialkomite slutter seg til Departmentets syn om at sædgivers anonymitet bør oppheves.

I sin høringsuttalelse om dette spørsmålet skriver feks Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo: «I dag må det anses å være en allmenn oppfatning at det er en menneskerett å kjenne sitt opphav». Dette burde være en selvfølge, men det har tatt 15- 20 år før samfunnet har kommet til denne selvfølgelige erkjennelsen, og uten at noen hadde startet debatten ville ikke den selvfølgeligheten vært erkjent i dag.

DETTE VISER

etter mitt syn hvor viktig det er å ha en kontinuerlig debatt om bioteknologi i sin alminnelighet og fosterdiagnostikk i sin særdeleshet. For det finnes ikke enkle svar på disse spørsmålene.

Odelstingsproposisjonen (2002-2003) om «lov om medisinsk bruk av bioteknologi» understreker etter min mening alvoret i den utviklingen vi står overfor på dette feltet. Balansegangen består i å slippe til fremskritt som på en god måte kan trygge og bedre folks liv og helse, samtidig som vi verner de svakeste blant oss. Begge deler er umistelige goder i et humanistisk samfunn. Mange av oss mener at både syke mennesker og fosteret hører til svake grupper som har krav på beskyttelse. Det er ingen tvil om at den bioteknologiske utviklingen kan utløse en konflikt mellom disse to goder. Det er i denne konflikten vi må prøve å balansere. Det er politikerne som har det siste ordet, men det er den enkeltes engasjement og verdisyn som til syvende og sist bestemmer den kursen vi velger.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media