Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Birkebeinerhelvetet

Birken er en samling av langt flere enn dem vi leser om i avisene.

FOR ALLE: «Det er plass til mange, de raske og sterke, dem som har litt mer enn normal BMI — og det er heldigvis også plass til sånne som meg», skriver kronikkforfatteren, som tidligere har skrevet boka «Til Sydpolen. Ingen bragd». Birkebeinerrittet starter i morgen. Foto: Thomas Rasmus Skaug
FOR ALLE: «Det er plass til mange, de raske og sterke, dem som har litt mer enn normal BMI — og det er heldigvis også plass til sånne som meg», skriver kronikkforfatteren, som tidligere har skrevet boka «Til Sydpolen. Ingen bragd». Birkebeinerrittet starter i morgen. Foto: Thomas Rasmus Skaug Vis mer

Motbakkene er mange og det går trått. Det er vel et kvarter siden jeg forlot Adamstuen i Oslo for en treningstur opp til Tryvann - 529 moh. Fra Vinderen og opp mot Tryvann ligger høydekotene tett. Slitet opp bakkene gir styrke i legger og lår og lungene får kjørt seg.

Nedover mot meg kommer tre syklister i rasende fart. Rumpa er øverste punkt, hendene hviler på styret og mellom tomlene synes toppen av hjelmen. Konsentrerte blikk zoomer inn kurvene og det går unna. De får farten min til å likne en skilpaddes. Et hull i veibanen er det som skal til før ledd og lemmer slås i stykker, asfalt og grus skjærer opp hud, knekker hjelm, kragebein og armer. Massevelt i Tour de France gjør meg kvalm. De som kommer bak klarer ikke å stoppe, kropper og sykler samles i en haug, hjelmene dundrer i bakken. Vi snakker ikke om skrubbsår, men om overlevelse.

Vel femti meter før avkjøringen til Holmenkoll-anleggene tar jeg igjen en dame på sykkel. Farten er enda lavere enn min. Så svinger hun til venstre inn mot Holmenkollen Park Hotel. En flokk med karer er på vei nedover. De har ingen intensjoner om å bremse ned. Dama er ute av veibanen, men stemmen når henne nok. - «Iddiot! Se til helvete å holde deg på riktig side!» Kjerringa må for faen ikke finne på å krysse veibanen. Hun må da vite at dette er fartsrenna for dem med seriøse mål.

Et par svinger lenger opp høres pes fra en som kommer bak meg. Han har BMI over normalen. Pusten går fort og girene knaker: «Er du påmeldt?» Noen sekunder seinere: «Karbonramme. Lett som faen! Veier ikkno!» Men det er ikke gram eller kilo - verken på sykkel eller kropp - som teller, men å delta. Kampen om én av de 15 000 startnumrene som legges ut er stor. 58 sekunder etter at påmeldingsfunksjonen er åpnet, er det som regel for seint.

Vi nærmer oss den tiden på året da det handler om minutter og sekunder, ære og troverdighet - det er tid for Birkebeinerrittet. Mange ledere og næringslivstopper deltar. Det skrives om dem i avisene. Fortellinger om treningstimer, treningsprogrammer og intervalløkter som de færreste kan måle seg mot. Småbarnsforeldre legger inn økter før ungene står opp og etter de har lagt seg. Ektefeller og unger klemmes inn mellom treningsøktene. Mye må forsakes til fordel for det å være best. Kroppen er et instrument for måloppnåelse og pines til det ytterste for at resultatene skal innfris.

Hvorfor er Birken blitt så populær? Det kan ha med historien å gjøre, om vågal ferd som har fascinert oss til alle tider. Om to menn som kjemper seg over fjellet i dårlig vær uten en tanke om å snu eller gi opp. De satte inn alt de hadde av mot, krefter og vilje for å bringe i sikkerhet et barn de håpet og trodde skulle bli Norges konge. På Birken møtes de sterkeste, kreftene brynes og konkurransen er hard. Et startnummer er for noen synonymt med maks mobilisering av styrke - det å gi alt.

Men i Birken er det plass til mange, de raske og sterke, dem som har litt mer enn normal BMI - og det er heldigvis også plass til sånne som meg. På sekken min står det Sykt Aktiv - jeg sykler for Revmatikerforbundet.

Birken er en samling av langt flere enn dem vi leser om i avisene, treningsprogrammene og alvoret tilhører langt fra alle. Derimot er Birken i hovedsak et sterkt fellesskap der treningsfeller møtes, erfaringer utveksles og humoren sitter løst.

I motbakkene heies det på dem som strever mest. Oppmuntringen kommer fra hyttefolket som har benket seg i campingstoler langs løypa, fra kjente melodier på trekkspill, flagg og heiarop eller fra sidemannen som har holdt følge med deg den siste mila. For de aller fleste er det et treningsmål, som noen setter høyere enn andre. Men for de aller fleste er det et mål i seg selv å gjennomføre.

Men må man barke seg over fjellet sammen med tusenvis av andre gærninger for å oppleve det? Ja, fordi Birken er en massemønstring, stemning, fellesskap, mestring og glede. Glede? Ja, men da må du - som i alle andre sammenhenger - velge det.

Jeg er påmeldt. Er du?

Følg oss på Twitter
503 Service Unavailable
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media