Bisarr undertone på Rihannas nye plate

Popstjernen utfordrer seg selv musikalsk på plate nummer syv. Tekstene er verre å svelge.

ALBUM: Fraseoppbyggingen begynner å bli en klisjé, men la gå: «Unapologetic» er popdronningen Rihannas plate nummer syv på like mange år. Setning nummer to er nesten tilsvarende velkjent: Nok en gang har den barbadiske sangeren fått drahjelp fra den norske produsentduoen, Stargate, som denne gang står bak den allerede etablerte radiohiten «Diamonds».

I dagens popverden er utgivelsesfrekvensen nesten uhørt. Men så er Rihanna åpenbart ikke som popartister flest. Det kan virke som om det meste av det produsentene og låtskriverne hennes forer henne med, kommer ut på andre siden som funklende popjuveler.

Mye skyldes nok det faktumet at Rihanna har en stemme som kler knatrende dubstep, karibiske rytmer og sjelevrengende ballader med like stor selvfølgelighet.

Noe for enhver «Unapologetic» starter i det mørke hjørnet med Rihanna mer rappende enn syngende over industrielle hip hop-beats i «Phresh Out the Runway». Eminem-samarbeidet «Numb» er også saktegående, dunkel og innadvendt, med subtile reggaerytmer som et messende bakteppe. Begge gode eksempler på at Rihanna har en flott evne til å låte nytenkende, selv om hun drar veksler på gamle tradisjoner.

Samtidig sørger hun for at hun disker opp med noe for enhver anledning, «Jump» er det programforpliktede dupstep-nummeret, David Guetta-gjestende «Right Now» den åpenbare klubb-bangeren.

Bismak Man sitter dog med en vond bismak i munnen når man kommer til Chris Brown-duetten, «Nobody´s Business». Det fysiske misbruket ekskjæresten hennes utsatte henne for er veldokumentert i bilder og tekst.

Å høre de to proklamere for verden at kjærlighetslivet deres ikke er noen andres sak og hvordan de lover hverandre kjærlighet og hengivenhet er foruroligende. Rihanna viste styrke ved å stå opp mot uretten. Signalene dette sender personer i hennes situasjon, kan ikke være heldige.

Som plate er «Unapologetic» et et album som søker i flere utfordrende retninger enn tidligere hitmettede affærer, men når alt kommer til alt, er det vanskelig å fri seg fra den bisarre stemningen som preger en del av tekstene og låtene. Da hjelper det heller ikke på sluttresultatet at plata etterhvert sliter med slagside som følge av for mange livløse ballader. «Stay» er et flott unntak.

Bisarr undertone på Rihannas nye plate