Bisletts fall

Bislett sto for nøkternhetens Norge, et aspekt som ble dets fall. Bislett ble knust av olje-Norge.

BISLETT LIGGER JEVNET

med jorden, Norges stolteste idrettsanlegg, olympiastadion for vintersport, EM-arena for friidrett, lekegrinda for Oslo-fotballen - sagnomsust elite-arena men også til helårsbruk for skolemesterskap, mosjonister, vinterens uterom for lengdeløp, kunstløp og skøyteflørt.

Historien som lå i veggene på dette anlegg handler ikke bare om verdensrekorder og sekundstrid. Den forteller også om en fattig nasjons evne til å reise en hovedstad, der visse storanlegg samler i seg funksjon og symbol på samme gang: Vigelandsparken, Oslo Rådhus, Holmenkollhoppet er trolig bygg sammenlignbare med Bislett, vokst fram under samme tidsepoke. Sære strukturer vil enkelte mene - som gir byen «særpreg», på godt og ondt.

Bislettstadion er historien om teglverkstomta som ble forvandlet til idrettsbane tidlig i forrige århundre, fikk klubbhus og enkle tribuner rundt 1920, ble storstadion oppunder 1940, medbetongtribuner som forenet seg med det nyklassistiske klubbhuset til et moderne funkisanlegg, i en harmonimed den omkringliggende bebyggelse fra 1920- og 30-tallet. Blandingsarkitektur med en «unik tilpasning til en tett bystruktur», er Riksantikvarens karakteristikk av det Bislettanlegg han forgjeves - og gåtefullt slepphendt - prøvde å redde.

Det var til vinterolympiaden 1952 Bislett stod ferdigbygd - en sportslig begivenhet som også var en viktig sosial markering, nasjonalt og internasjonalt: Oslo gjennomførte arrangementet med bravur, Norge ble beste deltagernasjon. Man kunne si det slik: I februar 1952 tar annen verdenskrig i vårt land endelig slutt, ved at Knut Hamsun dør og Norge tar flest gull i OL.

FRA ETTERKRIGSTIDEN

kan ellers noteres: Bislett arrangerte EM i friidrett så tidlig som 1946. (Ett norsk gull: Gottfred Holmvang i ti-kamp.) Det årlige internasjonale Bislett-stevne i friidrett, som hadde begyntfør krigen, befestet sin posisjon på 1950-tallet - det såkalte «amerikaner-stevnet», ettersom det var fra USA de størstestjernene kom - det som senere utviklet seg til Arne Haukviks «Bislett Games» og dagens «Golden League». Skøyte-Bislett hadde VM i 1947 (finnen Lassi Parkkinen ble mester) og 1949 (ungareren Kornel Pajor). Fotballbegivenheter var storbesøk fra utlandet: Moskvas Dynamo slo Skeid 7-0 i 1947, det ungarske Honved slo Frigg 15-3 i 1953. Turnoppvisninger, Holmenkollstafett, internasjonal speedway, innkomst forsykkelritt - av de mer sjeldne begivenheter på dette stadion var jazzkonsert med Benny Goodmans sekstett et vårkaldt april 1950, gutta spilte med votter på. Bislett stadion forteller historien om en liten nasjon som vil hevde seg blant de store - på verdensidrettens premisser, uten å oppgi sin lokale egenart - og lykkes: «Bislett-brølet» stiger opp fra den arenader tribuneoverbyggetpå ene langsiden står i slik akustisk samklang med publikums jubel, at USAs fagpresse er klar i sin dom: Frode Rinnans Bislett-anlegg er det fremste i Europa (ifølgeSports Illustrated 40/1999).

ET NØKTERNHETENS ASPEKT

knytter seg til dette stadion, som kom til å bli dets fall. Bislett ble knust av olje-Norge. Vedlikehold av anlegget opphørte i løpet av det 1970-tall som gjorde vår nasjon til Europas rikeste. Den historie som ligger i murene arkitektonisk, ute på banen idrettslig, på tribunene blant tilskuerne, er slettet. Man vil begynne på nytt, «for det gamle skrapet var ingenting å ha».

Hva er dette, om ikke beslektet med den ukultur som Knut Olav Åmås forleden beskrev som hovedstadens plage og svøpe: «Oslo, en harry bygdeby» (Dagbladet 19.7). Det er den prangende, historieløse populasen som tramper inn og krever plassen for seg sjæl. Kompromissvilje og ettertenksomhet ligger, som kjent, utenfor Harrys repertoar.

DET DEMOKRATISKE

underskudd i forvaltningen av Oslo by er årsaken til at den unødvendige rivningen har kunnet finne sted. Særlig opprørende er måten utarbeidelsen av et reelt bevaringsalternativ er blitt systematisk neglisjert og obstruert.Alle friidrettens krav er innfridd i det rehabiliteringsalternativ som, med private midler, ble fremlagt januar 2004. Men forslaget ble aldri tatt opp til seriøs behandling. Det Bislett man istedet får blir uten skøyteis, minimalt tribuneoverbygg, uten innendørshall, Lille Bislett blir ødelagt, gateløpet forkludret, naboene belemres med høye vegger. Bislett-brølet kommer aldri tilbake, for Store Stås resonnansrike overbygg er fjernet.

Da Oslos ordfører, med Dynamitt-Harrys hjelp, «prøvesprengte» Bislett nyttårsaften 2000, var dette et demokratisk overtramp av dimensjoner, ettersom intet rivningsvedtak forelå.

Da planene for nybygg av Bislett var kommet opp i 670 mill. kr. løste man de høye omkostninger ved å «dekomponere» prosjektet, slik at innendørs oppvarmingshall skal belastes et senere års budsjett.

Da miljøverndepartementets «føring» for rehabilitering kom opp - ved at man kunne rive Hovedtribunen og utvide banearealet på bredden - svarte friidrettsfolket med den løgn at bare totalrivning kunne gi plass til åtte løpebaner.

VEL, NÅ STÅR

vi der med et sommerstadion som vil bli TV-arena for ett årlig internasjonalt friidrettsstevne, der vi knapt har norske deltagere med. Hva blir neste Oslo-skandale? At operabygget, som lytter til vannspeilet, skal bli inneklemt mellom nye gigantbygg langs Bjørvikas strender? At et kjempebygg skal reise seg over stasjonstomta på Majorstua, slik at det trivelige butikkstrøket i Bogstadveien tynes ut av stormagasiner? At Tøyenbadet blir pusset nødtørftig opp, slik at kommunen har et håp om å få solgt det til private? Konsekvensene av Bislettsaken kan synes store. Riksantikvaren har oppgitt sin innsigelsesrett. Staten har godtatt at Oslo kommune saboterte det rehabiliteringspålegg departement gav dem. Oslo Idrettskrets, neglisjering av en vinterløsning viser at skøytesporten godtar å bli frarøvet sin posisjon som Norges andre nasjonalidrett. Hensynet til nabolaget, til barn og ungdom, mosjonsidretten, bytradisjonene har fått vike. Heller ikke media kommer uskadd ut. For hverken avis, radio eller fjernsyn har villet gå inn på den underliggende mistanke, at det fins økonomiske bindinger mellom oppdragsgiver og utstedelse av rivekontrakter/byggekontrakter/leveranseavtaler m.m. Den frenetiske motstand mot å få fram to sammenlignbare løsninger for bevaring/riving, viser at det er nybygg som har hatt pengevind i seilene. En konkret gåte: To tidligere presidenter i Norges Skøyteforbund- Oslo Idrettskrets, Børre Rognlien og Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen- har ofret femten år av sine liv for å motarbeide en vinterløsning på Bislett. Hvorfor blokkere den sport man er valgt til tillitsmann for?

VI HADDE ENGANG

en idrettspolitiker med visjoner, i denne byen og dette landet. Rolf Hofmo het han (1898-1966), solid sosialdemokrat som i årene 1945-65 fikk anlagt 168 svømmehaller i vårt land, mer enn i hele det øvrige Norden til sammen, bassenger som - om de ikke allerede er revet- står og råtner på rot. Isteden sitter vi igjen med dagens bystyreflertall i hovedstaden, kuet av partipisken, og en byrådsleder som - hinsides all tanke på byens egentlige behov - bestemte seg på forhånd, lik USAs president bestemte seg for å bombe. Så er skjedd. Dette er ikke bare trist. Det blir også dyrt for Oslos innbyggere. Troverdig budsjett og detaljplan for nybygg og trafikkløsning foreligger ikke. Oppmerksomme øyne vil følge kassaapparatet.