Bisp til bryderi

Utnevnelsen av ny Oslo-biskop er åpenbart til bryderi for regjeringen, ja, en KrF-topp sa til meg at problemet er formidabelt. Med Kjell Magne Bondeviks inhabilitet vil Anne Enger Lahnstein være statsminister når spørsmålet ligger på regjeringsbordet. Det kan bli avgjørende. At nettopp kulturministeren har denne rollen er interessant, fordi valget mellom biskop Odd Bondevik og rektor Gunnar Stålsett i realiteten er et viktig kulturpolitisk veivalg. I en viss forstand står det mellom et kulturåpent kirkepolitisk syn og en mer snever forståelse av kirkepolitikk. Ingen bør være i tvil om Lahnsteins engasjement for førstnevnte posisjon.

  • Anført av avisa Vårt Land vises det uavlatelig til at Kirken har valgt Odd Bondevik - at han har fått flest stemmer. Det er en kampanjeaktig og ensidig framstilling, fordi det kirkelige votum aldri er blitt forstått som et direkte valg - verken av regjering, Kirken eller av Kristelig Folkeparti. Det har vært stor enighet om at det kirkelige votum innebærer en av de tre som er innstilt flest ganger, med mindre en av kandidatene har fått et overveldende flertall. Det er ikke tilfelle i denne saken. Dette betyr at Kristelig Folkeparti kan være med på å utnevne Stålsett og samtidig handle i pakt med egen praksis. Om Bondevik blir utnevnt utelukkende med den begrunnelse at han fikk flest stemmer, er det innført en ny forståelse av det kirkelige votum. I så fall bør man være ærlige nok til å si det høyt.
  • Sagt på en annen måte: De kirkelige uttalelsene har angitt en tendens, men denne er ikke tydeligere enn at regjeringen må foreta et politisk skjønn. Og hvorfor skal Lahnsteins kirkepolitiske ståsted ha mindre å si enn KrFs? Om Lahnstein til og med har et flertall i regjeringen med seg? At KrF kan få det vanskelig med deler av sitt gamle bakland er ikke et bedre politisk argument enn at kulturministeren ønsker å styre kultur- og kirkepolitisk, tvert imot, så lenge vi har en statskirke er det faktisk regjeringens oppgave å bruke sin makt.
  • Et moment som knapt er nevnt er muligheten for at vi kan få en bondeviksk regjering versus en bondeviksk kirke. De to bondevikenes evne til å være redelige og ryddige betviles overhodet ikke - og momentet er formelt sett ikke saklig, men likevel? I dagens mediesamfunn hvor de fleste TV-studioene befinner seg i Oslo og hvor Kirken stadig mer søker seg fri av statlige bånd?
  • Det kan være byrdefylt å møte seg selv i døra, det er det KrF med sin nye åpenhet gjør i denne saken.