Bistand for folk flest

BISTAND: Sutring og surmuling. I Dagbladet 25. november nevner KrfUs leder Kjell Ingolf Ropstad disse orda som eksempel på et språk han ikke liker. Han mener det er rart at jeg snakker så folk flest forstår når jeg forklarer hvordan vi bruker våre 26 milliarder bistandskroner. Jeg mener det er et eksempel på surmuling når Krf er så åpenlyst misunnelige på at den rødgrønne regjeringa gjør det Krf så inderlig gjerne skulle gjort selv.

Jeg kan ikke huske å ha sagt at Høybråten er “småprompete". Men jeg utelukker det ikke. Nå vil jeg ønske Ropstad velkommen i debatten om hva som er god bistand. Vi deler et felles mål om å gjøre jorda til et bedre sted. Ikke minst for verdens fattige. Nå er det først og fremst tre store utfordringer verden må løse; finanskrise, klimakrise og matkrise. Men vi må ikke glemme at vi samtidig er den heldigste generasjonen som noen gang har levd på jorda. Vi har fremdeles mye jobb igjen å gjøre, og der håper jeg på støtte fra KrfU. Ta for eksempel skogsatsinga. Regjeringa har lovet 15 milliarder kroner for å bevare skog i fattige land. Det kommer verdens fattigste til gode. Det er de som merker klimaendringene mest. Bistandspengene skal jo hjelpe de fattige, enten de bor på en savanne, i en skog eller på en rismark.

Da Krf satt i regjering ga de også penger til regnskogvern. Hvorfor være ille til mote når vi rødgrønne klarer å skaffe mye mer penger til dette viktige formålet? I tillegg har vår regjering slettet mer gjeld enn noen annen. Helsebistanden er noe statsministeren vår har satt på kartet internasjonalt. Vi satser mer enn noensinne på Unicef, der min forgjenger Hilde Frafjord Johnson er nestleder.

KrfU frykter at de skal bli kalt surmulere når de kritiserer regjeringas bruk av bistandspenger på asylsøkere. Jeg overlater gjerne til KrfU å foreslå en karakteristikk av et parti som kritiserer andre for å gjøre noe de gjorde i enda større grad selv. Selv skulle jeg gjerne brukt pengene på andre ting, men denne praksisen har Norge og flere andre land brukt i 14 år. Jeg kunne gjerne gjort språket vanskeligere for å tilfredsstille KrfU. Men da ville debatten blitt mellom noen få innvidde. For eksempel lever noen i den tro at vi politikere må respondere substansielt med adekvat implementering av fremmedord for å svare skikkelig. Jeg foretrekker å snakke så folk forstår. Hvis KrfU blir såra av det, får jeg prøve å leve med det.