Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bistand i blinde

Hvordan kan vi snakke om en demokratisk utviklingspolitikk når de folkevalgte og opinionen har så lite innsikt i hva som foregår?

I LØPET AV de siste 10-15 år har det norske bistandsbudsjettet blitt mer enn fordoblet, men innsikten i bistanden har ikke økt tilsvarende. Den er tvert om redusert, til tross for utsagn om behov for kunnskap. Rapporteringen om bistanden har minket dramatisk. Fra 1962 ble det lagt fram årlige meldinger om utviklingssamarbeidet til Stortinget som inneholdt et vell av opplysninger. Men ordningen opphørte i 1993. Meldingene var arbeidskrevende for UD og Stortinget forsøkte å redusere dokumentmengden. Etterpå ga UD og NORAD ut årsrapporter, men disse var mindre omfattende og tok slutt i 2002.Nå skjer rapportering om bistandsvirksomheten i statsbudsjettet i forbindelse med forslagene om nye bevilgninger. Men teksten er svært knapp og summarisk. Det er ikke mye informasjon som gis, og den dreier seg først og fremst om hvem som får støtte. Det sies lite eller intet om virkningene av de ulike satsingene. Det snakkes om økt resultatfokus og andre giverland arbeider aktivt med resultatmål for innsatsen, men dette avspeiles ikke i de norske rapportene. Oppsettet er det samme i hele statsbudsjettet og for virksomhet i Norge er de korte redegjørelsene muligens tilstrekkelige. Men utviklingssamarbeidet dreier seg om en ytterst kompleks virksomhet som foregår i land fjernt fra vårt eget.

RAPPORTERINGEN i budsjettet skjer i tilknytning til ulike kanaler og budsjettposter. Det betyr at framstillingen blir oppstykket og det er vanskelig, for ikke å si umulig å danne seg et helhetsbilde. Ta likestilling for eksempel. Tidligere var det et sentralt satsingsområde som ble beskrevet i budsjettproposisjonen, men er det ikke lenger. Kvinnebevilgningen er også tatt bort. Det sies at likestillingsperspektivet skal innarbeides i alt utviklingsarbeid, men en må lete med lupe rundt om i teksten for å oppdage de få henvisningene som fins. Det gis ingen samlet framstilling av hva som er gjort - eller skal gjøres, for den saks skyld.Men Stortinget får utviklingsmeldinger, kan det hevdes. Dette skjer med års mellomrom. De siste var i 1995 og 2004. Meldingen utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen la fram, rommet en god del global og regional statistikk, men situasjonen i ulike utviklingsland ble ikke beskrevet. Forskning og evalueringer vedrørende utviklingssamarbeidet ble ikke trukket inn og det ble ikke redegjort for hva som var gjort fra norsk side og virkningene av tiltakene. Viktige og vanskelige spørsmål i forbindelse med gjennomføringen av utviklingspolitikken ble stående ukommentert. Det var umulig å danne seg noe bilde av hva som var oppnådd - eller ikke oppnådd - i samarbeidet. Derimot sa meldingen mye om ønskemål, intensjoner og planlagt politikk.

DET ER INNENFOR utviklingspolitikken de seinere år utarbeidet handlingsplaner og strategier på en rekke områder (vedrørende næringsutvikling, gjeldslette, kvinner, forskning, barn, utdanning, miljø mv), men det er bare innsatsen for menneskerettigheter som er fulgt opp med en systematisk rapportering. Fra 1999 til 2003 ble det utgitt årlige rapporter. Imidlertid dreide de seg først og fremst om utviklingen i Norge. Bistandsvirksomheten fikk bare kort omtale. I 2005 ble det foretatt en evaluering av kvinnestrategien. Den påviste alvorlige mangler i dokumentasjonen av tiltak, utilstrekkelige ressurser og mekanismer samt sviktende oppfølging av strategien. Bistandsvirksomheten blir jo løpende vurdert? Både ja og nei. De multilaterale organisasjonene har en mangfoldig evalueringsvirksomhet, men informasjonen er spredt, foreligger bare på engelsk og kommer sjelden lenger enn til spesielt interesserte. De norske frivillige organisasjonene disponerer store midler, men det er et åpent spørsmål hvor mye organisasjonene og bistandsadministrasjonen vet om virksomheten. En analyse for noen år siden av bistanden til helse og utdanning avslørte til dels manglende oversikt over så vel aktiviteter som resultater. For å tildele midler stiller NORAD først og fremst krav om planer, budsjetter og regnskap. UDs forvaltning av tilskuddene til frivillige organisasjoner er også kritisert av Riksrevisjonen for utilstrekkelig kontroll og oppfølging. Et eget utvalg ser nå på denne bistanden.Som et ledd i den løpende kvalitetssikringen av norskstøttete tiltak gjennomfører bistandsadministrasjonen studier, utredninger, program og prosjektvurderinger. Men omfanget er begrenset. Det ble i 2004 brukt 79 mill kr eller en halv prosent av den samlete bistanden til slik virksomhet, og materialet blir ikke systematisk offentliggjort.

SKAL EN FÅ SVAR på spørsmålene om hva vi egentlig gjør og virkningene av innsatsen, må det uavhengige, eksterne evalueringer til. Men evalueringsvirksomheten er liten, med utilstrekkelige ressurser og kompetanse og nærmest gjømt bort i NORAD. I 2004 ble det bare brukt 14,5 mill kr totalt til virksomheten - mindre enn 1 promille av bistanden. Det publiseres ikke mer enn 5-6 evalueringer i året vedrørende utviklingshjelpen som helhet. I tillegg kommer enkelte flergiverevalueringer. Det ble gjort forsøk på å styrke evalueringsarbeidet fra 1997 og antall evalueringer kom opp i om lag 12 i året - som ikke er særlig mye, men dette ble likevel redusert. Evalueringene tar opp viktige tema, men arbeidet står ikke i noe forhold til omfanget og kompleksiteten av utviklingssamarbeidet. Det gis støtte over bistandsbudsjettet til forskningsvirksomhet så vel i utviklingsland som i Norge rettet mot Nord-Sør-forhold og landene i Sør. Men det dreier seg om beskjedne beløp. Det ble til forskning og høgre utdanning bevilget i alt ca 260 mill kr i 2004, noe over 1 prosent av den samlete bistanden. Og forskningen fokuserer sjelden direkte på utviklingshjelpen, men dreier seg gjerne om mer generelle problemstillinger.

SPØRSMÅLENE BLIR påtrengende: Hvordan kan vi snakke om en demokratisk utviklingspolitikk når de folkevalgte og opinionen har så lite innsikt i hva som foregår? (For ikke å snakke om hvilke muligheter mottakerland og mottakergrupper har for innsyn og påvirkning). Hvilken garanti har vi for at politikken og pengene bidrar til å nå de ønskete mål når vi ikke vet ordentlig hva som skjer, og hvordan kan vi lære av erfaringer og forbedre innsatsen? Om Utenriksdepartementet virkelig skal bli et kunnskapsdepartement, er det minste som bør skje at det tas et krafttak for å bygge ut og styrke kvalitetssikringen, evalueringen, kompetansebyggingen og forskningen relatert til utviklingssamarbeidet. I tillegg til økte bevilgninger bør den organisatoriske plasseringen endres. Det bør bli en egen relativt uavhengig evaluerings- og forskningsavdeling i UD eller en selvstendig enhet utenfor departementet. Virksomheten bør gis høy status og synlighet i offentligheten. Om Norge er blant de første i verdensklassen når det gjelder å gi bistand, kan vi ikke forsvare å være en sinke på kunnskapsområdet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media