I LØPET AV de siste 10-15 år har det norske bistandsbudsjettet blitt mer enn fordoblet, men innsikten i bistanden har ikke økt tilsvarende. Den er tvert om redusert, til tross for utsagn om behov for kunnskap. Rapporteringen om bistanden har minket dramatisk. Fra 1962 ble det lagt fram årlige meldinger om utviklingssamarbeidet til Stortinget som inneholdt et vell av opplysninger. Men ordningen opphørte i 1993. Meldingene var arbeidskrevende for UD og Stortinget forsøkte å redusere dokumentmengden. Etterpå ga UD og NORAD ut årsrapporter, men disse var mindre omfattende og tok slutt i 2002.Nå skjer rapportering om bistandsvirksomheten i statsbudsjettet i forbindelse med forslagene om nye bevilgninger. Men teksten er svært knapp og summarisk. Det er ikke mye informasjon som gis, og den dreier seg først og fremst om hvem som får støtte. Det sies lite eller intet om virkningene av de ulike satsingene. Det snakkes om økt resultatfokus og andre giverland arbeider aktivt med resultatmål for innsatsen, men dette avspeiles ikke i de norske rapportene. Oppsettet er det samme i hele statsbudsjettet og for virksomhet i Norge er de korte redegjørelsene muligens tilstrekkelige. Men utviklingssamarbeidet dreier seg om en ytterst kompleks virksomhet som foregår i land fjernt fra vårt eget.