TRIST HEMMELIGHET: «Så lenge penger (og fagekspertise, for den slags skyld) er det primære virkemiddelet kan vi aldri bli likeverdige partnere i et utviklingssamarbeid», skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad
TRIST HEMMELIGHET: «Så lenge penger (og fagekspertise, for den slags skyld) er det primære virkemiddelet kan vi aldri bli likeverdige partnere i et utviklingssamarbeid», skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto: Gorm KallestadVis mer

Bistand i ubalanse

Vi gir gjerne bistand, men ønsker ingen gjenytelser. Hva sier det om oss?

Debattinnlegg

For en stund siden var en av oss på besøk i et afrikansk land, der jeg hadde en hyggelig kveld sammen med to representanter for den norske stat. Vi snakket litt om relasjonene mellom Norge og denne delen av verden og hvordan båndene kunne styrkes. Mine venner hadde minst et halvt dusin gode ideer om hva Norge kunne gjøre for dette landet. Så stilte jeg det naive, opplagte spørsmålet om hva dette landet kunne gjøre til gjengjeld: Hva ønsket vi oss fra dem? Vi ble sittende stille og se på hverandre. Ingen hadde noe svar på dette spørsmålet. Vi kunne saktens invitere en fargerik gruppe som drev med musikk og dans til Norge, men i så fall måtte vi betale for reise og opphold, og da ville det være et åpent spørsmål hvem som egentlig var giver og mottaker. Med hensyn til eksportprodukter og kunnskapsoverføring kom vi ikke på noe Norge kunne trenge fra dette landet. Det føltes trist, men bekreftet noe vi egentlig har visst lenge, nemlig at nordmenn gjerne gir, men har større problemer med å ta imot.

Du får verken verdighet eller selvrespekt av bare å ta imot. Alle som har feiret jul, bursdag eller eid, vet at gaveutveksling er komplisert. Gaven må være personlig, og den skal verken være for liten eller for stor. Men viktigst av alt: Det må være gjensidighet. Ønsket om å få lov til å gjøre noe viktig og motta andres anerkjennelse for det, er et grunnleggende menneskelig behov. Antropologen Eduardo Archetti, som bodde halve livet i Norge, kommenterte tendensen i norsk kultur til det vi på fagspråket kaller «balansert resiprositet». Hvis han kjøpte en kopp kaffe til en kollega, ville kollegaen sitte med femmeren klar når han kom med kaffekoppen. I stedet for å gå inn i en langsiktig relasjon basert på små ytelser og gjenytelser, ville kollegaen «gjøre opp for seg» her og nå. Denne frykten for nærhet hindrer samfunnets lim i å tykne.

I Marcel Mauss' klassiske tekst om gaven består gaveutvekslingen av tre elementer: Plikten til å gi, plikten til å ta imot og plikten til å gi en gjenytelse. Først når alle tre betingelsene er oppfylt, er den gjensidige respekten bekreftet, begge parter er behandlet som verdige individer, og tillit kan oppstå. Ved å nekte å motta en gave, sier man i praksis: Jeg avslår ditt tilbud om vennskap. Den formelle betegnelsen på bistand er «utviklingssamarbeid». Med dette ønsker norske myndigheter å signalisere at utvikling er noe vi står sammen om, både givere og mottakere, og at gjensidighet ligger til grunn for samarbeidet. Det samarbeides også mer mellom bistandsytere og -mottakere i dag enn for 20 år siden. «Lokalt eierskap», altså forutsetningen om at arbeidet skal være ønsket, vedtatt og driftet lokalt, er idealet i forvaltningen av bistandsmidler. Dette er en god utvikling.

Men den grunnleggende gavedynamikken forblir den samme. Samarbeidet handler mest om å definere hvilken gave man ønsker seg fra donoren og hvilke betingelser som må innfris for å få den. Det blir litt som når foreldre forkynner til barna sine at alt de ønsker seg til jul er snille barn. De fleste barn synes det er et lite tilfredsstillende svar. Dette er utviklingssamarbeidets triste hemmelighet: Så lenge penger (og fagekspertise, for den slags skyld) er det primære virkemiddelet kan vi aldri bli likeverdige partnere i et utviklingssamarbeid. Det vil alltid være en side som har og en side som mangler. Vi vil aldri få noe tilbake, fordi de andre ikke har noe å gi, som vi føler at vi har bruk for.

Dersom gjensidighet er en betingelse for verdighet, kan vi trekke én av to konklusjoner: 1. Utviklingssamarbeidet kan aldri bli verdig. 2. Vi må tenke nytt om hva utviklingssamarbeid består i. Til denne første konklusjonen kan man innvende at bistand ikke handler om å gi så mye som det handler om å gi tilbake. Med tanke på hvor skjevt ressursene er fordelt i verden, og hvilken forhistorie som ligger til grunn for dette, skulle det bare mangle at de som har fått mye gir av sitt. Det handler ikke om gaveutveksling, men om rettferdighet, kan man si. Likevel er det er vanskelig å fri seg fra opplevelsen av å være i en ujevn gaverelasjon.

Hva så med konklusjon nummer to? Bistand er en motepreget bransje, hvor ideer kommer, går og gjenoppstår. Vi trenger ikke nye ideer, men stabile, langsiktige planer, vil mange hevde. Det er lett å si seg enig. Det vi ønsker er først og fremst om å lyse opp blindsonene i debatten. I så måte er det en blindsone som skiller seg ut: penger. Penger får ting til å skje. Men pengesmøringen av samfunnet truer også med å forrykke den gavedynamikken Mauss beskriver, som er så viktig for å regulere sosiale relasjoner. Den som har penger kan velge å kjøpe seg fri fra de langsiktige relasjonene av ytelser og gjenytelser. Det er vanskeligere å verdsette gjenytelser når man ikke er avhengig av dem (gi et menneske mulighet til å kjøpe seg fri fra dugnad i borettslaget og du har for alltid ødelagt dette menneskets dugnadsånd). Dette er pengemaktens logiske konklusjon, og vi kjenner det igjen i bistanden, hvor våre penger fra tid til annen har drept mer engasjement enn det har skapt.

Bistandsbransjen liker ikke å snakke selvkritisk om penger. Det er forståelig. Det er krevende å kommunisere varsomhet omkring penger samtidig som man skal kommunisere behovet for å samle inn penger. Vi argumenterer heller ikke for reduserte bevilgninger til bistand, tvert imot. Men vi må kunne snakke mer åpent om pengenes bivirkninger: faren for avhengighet, måten penger fortrenger andre ressurser på, og den uutlignelige maktskjevheten mellom bistandsytere og -mottakere.

Det er ikke gitt at det finnes gode svar på dilemmaene vi tar opp. Men vi kan stille spørsmål, og her er to utfordringer, som vi gjerne vil ha svar på: 1. Trenger god bistand alltid koste penger? 2. Hva ønsker vi oss til gjengjeld fra bistandsmottakere? Det er slike spørsmål som kan lede oss mot et mer verdig utviklingssamarbeid.

Kronikken er basert på utdrag fra boka «Avstandsforhold» (Luther Forlag 2013) som er ute nå.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook