PÅ BEFARING: Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim besøker et mikrofinansprosjekt i Thies i Senegal, i regi av Plan-organisasjonen. Men å «se med egne øyne» om slike prosjekter faktisk bidrar til landets utvikling, er en illusjon, mener kronikkforfatteren. Foto: Scanpix
PÅ BEFARING: Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim besøker et mikrofinansprosjekt i Thies i Senegal, i regi av Plan-organisasjonen. Men å «se med egne øyne» om slike prosjekter faktisk bidrar til landets utvikling, er en illusjon, mener kronikkforfatteren. Foto: ScanpixVis mer

- Bistand kan ikke måles i smil

BISTAND: Norske bistandsorganisasjoner ignorerer studier som kunne hjulpet dem med å yte bedre økonomisk hjelp i fattige land.

||| Norad søker for tiden etter deltakere til «Reisen Tilbake»: Ola og Kari skal være med bistandsarbeidere til Tanzania og Bangladesh for å besiktige innvirkningene av norsk bistand. Dessverre reflekterer en tankegang som tilsier at effektene kan observeres og måles i smil og nye bygninger, et alvorlig problem: Bistandsmiljøets manglende aksept for viktigheten av, og fokus på, å optimalisere bistanden. En positiv innvirkning, uavhengig av hvor virkningsfullt det gjennomførte eller alternative prosjekter faktisk måtte være, anses ofte som tilstrekkelig indikasjon på at prosjektet «fungerer» og har livets rett. Er det akseptabelt, for eksempel å kaste bort muligheten til å gi mange flere jenter i Zambia skolegang, ved å si seg fornøyd med prosjekter som hjelper litt istedenfor mye?

På hjemmesiden til «Reisen Tilbake» spør Norad antydende: «kan et [mikrofinans-]lån på 360 kroner bidra til å utvikle et helt land?». De to første studier som gir et pålitelig bilde av mikrofinans' innvirkning er nylig avsluttet, og tyder på at svaret dessverre er nei. Forskerne ved MIT (Massachusetts Institute of Technology) og Yale University som gjennomførte studiene, tok i bruk den beviselig mest vitenskapelige måte å evaluere slike bistandsprosjekter: Såkalt randomisering, der en tilfeldig utvalgt kontrollgruppe ikke mottar for eksempel mikrofinans og benyttes som sammenlikningsgrunnlag. Forskningsresultatene indikerer at mikrofinanslån kan hjelpe mottakerne med å starte små foretak, men at de ikke har noen innvirkning på konsum, barns utdannelse, helse eller kvinners innflytelse på husholdningenes beslutninger. En gruppe ledende mikrofinansorganisasjoner publiserte et svar der argumentet var at mikrofinans likevel fungerer, fordi enkeltpersoner er glade for å motta lånene. Norske bistandsorganisasjoner har valgt å ignorere studiene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bistandsorganisasjonene prioriterer antakelig ikke optimalisering, fordi deres daglige virksomhet oppfattes som viktigere, og fordi erfaringen tilsier at støtten fra Norad ruller videre uavhengig av om det finnes alternative prosjekter som ville gitt større sosial avkastning. På sin side synes UD og Norad tidvis å avvike fra bistandens legitime mål, å oppnå størst mulig avkastning for befolkningen i fattige land, som følge av en intern ideologi som tilsier at enhver utfordring i utviklingsarbeidet helst bør takles gjennom statsapparatet i fattige land, uavhengig av dets kapasitet. Budsjettstøtte, der midlene tilføres landenes nasjonale eller sektorspesifikke budsjetter, prioriteres konsekvent over prosjekter som kunne gitt høyere avkastning ved å hjelpe befolkningen i fattige land direkte. En artikkel i «The Lancet» dokumenterer at mottakerland i gjennomsnitt reduserer egne bidrag til helsebudsjettet med 0.43 - 1.14 kroner per krone de mottar i helsebudsjettstøtte. Det er dermed fullt mulig at norsk bistand til et fattig lands helsebudsjett, hovedsakelig fører til en økning i landets militærforbruk. Norad bagatelliserer studiet ved å fremheve at slike omprioriteringer er uunngåelige og anerkjenner dermed implisitt budsjettstøttens ineffektivitet.

Fremskrittspartiet, og den økende andelen av nordmenn som har mistet interessen for norsk bistand fordi virkningen ikke dokumenteres, krever at bistanden må reduseres. Det finnes imidlertid et alternativ: Kunnskapsbasert bistand.

De amerikanske universitetsbaserte instituttene The Abdul Latif Jameel Poverty Action Lab (J-PAL) og Innovations for Poverty Action (IPA), har det siste tiåret gått i bresjen for en flom av storstilte randomiserte studier av en rekke bistandsprosjekter i Asia, Afrika og Latin- Amerika som har dokumentert avkastningen, for eksempel ved en oppgang i mottakernes inntekt, helse eller utdannelse som en kan forvente av en bestemt type bistand. Det er for eksempel studert et mangfold av forskjellige måter å øke tiden barn i Afrika tilbringer i skolen på. Det viser seg at de populære programmene der mødre mottar direkte støtte hvis barnet tilbringer tid i skolen, kun gir en avkastning på 0,09 ekstra skoleår per 100 dollar som investeres. På den andre siden kan 100 dollar investert i markmedisin, som øker barnas skolegang ved å gjøre dem friskere, «skape» 28,6 ekstra skoleår. Ved å vektlegge slike studier i fordelingen av norsk bistand kan betydelig høyere avkastning på investeringen oppnås.

En eventuell omlegging av norsk bistand vil ha best effekt hvis den drar nytte av den kompetansen som bistandsmiljøet sitter på. Bistandssystemet har i prinsippet tre typer aktører - politikere, bistandsarbeidere og evaluatorer - men investeringen i middelmådige prosjekter er delvis en følge av en utstrakt rollesammenblanding, der alle tre grupper har interesse av at bistanden «fungerer», men ingen har et udiskutabelt ansvar for optimalisering. I et velfungerende bistandssystem bør politikerne kun utforme konkrete mål for bistanden. Bistandsarbeiderne bør avgjøre metodene som benyttes, gjennomføre prosjektene og holdes ansvarlige for at størst mulig avkastning per bistandskrone oppnås. Evaluatorene bør levere relevant informasjon om alle potensielle metoder som kan benyttes, og dokumentere innvirkningen av prosjektene som faktisk utføres. Det bør alltid innsamles kvantitative mål på levestandarden i området før prosjekter påbegynnes. I de aller fleste tilfeller bør en sammenliknbar kontrollgruppe også benyttes, slik at effekten av norsk bistand kan måles og maksimeres.

I dag blander politikerne seg inn i metodeavgjørelser og er dermed delvis ansvarlige for svake resultater. I motsetning til i mange andre giverland foretrekker bistandsarbeiderne kvalitative evalueringer som gjør sammenlikning av den sosiale avkastningen til forskjellige bistandsprosjekter særdeles vanskelig. Profesjonelle evalueringsselskap er avhengige av å levere strømlinjeformede, «konstruktive» evalueringer for å vinne fremtidige anbud og beholde levebrødet - et eventuelt ønske om å bidra til anvendbar kunnskap om fattigdomsreduksjon kommer i beste fall i annen rekke.

Selv ikke bistandsarbeiderne med lang fartstid som skal være med Ola og Kari til Tanzania og Bangladesh kan «se» om norskstøttet mikrofinans har bidratt i større eller mindre grad til landets utvikling. Vi må kreve kunnskapsbasert bistand nå, for de fattiges skyld.