Bistand og det sivile samfunn

BISTAND: J. Rattsø og P. Selle påstår (Dagbladet 27.08), at norsk bistand kan skade sivilsamfunnet og dermed hemme utvikling i fattige land. Det kan de gjerne være bekymret for, men de finner knapt nok dokumentasjon for dette i egen rapport eller hos andre.Vi deler noe av bekymringene deres for det mangfold av organisasjoner som enkelte steder har dukket opp i etterdønningene av bistandsmidlene. Problemet er at Rattsø og Selles konklusjoner blir upresise, og direkte feil, når de ikke skiller mellom små svake og bistandsavhengige NGOer og sterke organisasjoner med lokal forankring, mobiliseringsevne og sterkt apparat. Skillet mellom tjenesteleverandører og menneskerettighets- og demokratiarbeid berøres knapt. Det har Norsk Folkehjelp og andre norske organisasjoner lært seg å gjøre.

ET GODT STYRESETT vokser ikke fram på egen hånd. Det er avhengig av aktive borgere og organisasjoner som stiller krav til sine myndigheter. Der politiske systemer i en rekke land nå er dominert av enerådende presidenter, svake parlamenter og fungerende ettpartisystemer, er organisasjonene ofte de eneste målbærerne for de fattige og undertryktes interesser. Løsningen for Rattsøutvalget er blant annet at ekstern støtte skal gå direkte til organisasjonene i sør og ikke via norske organisasjoner. At dette på noen måte skal kunne unngå den type fordreininger Rattsø og Selle er bekymret for er mildest talt uforståelig.

MANGE AV demokratiseringsprosessene i land i sør har vært presset fram av organisasjoner som har vært støttet av norske bistandsmidler. Rattsø og Selle har helt rett i at bistandsmidler i disse sammenhengene har bidratt til å vippe maktbalansen og det skal vi være stolte av. Likeledes er det en rekke organisasjoner i sør som nå forvalter vaktbikkjeroller i land der demokratiprosesser er under press. Det bør vi også være stolte av. Kan norske organisasjoner forvalte slik støtte til arbeid med menneskerettigheter, demokrati og godt styresett? Vel, utvalget selv fastslår at det ikke er noe som tyder på at andre alternative kanaler for støtte til organisasjoner i sør er billigere eller mer effektive.