Bistand og egeninteresse

NORGE ER STERKT

involvert i utviklingen av vannkraftsektoren i Sørøst-Asia. Norske bedrifter opererer med norske myndigheters støtte, ofte i form av bistandsmidler. Men hvor upartiske er rådene som gis, og hvem kommer bistanden til gode?

Norske konsulentselskaper som opererer i mindre utviklede land, bidrar i mange tilfeller til å rettferdiggjøre prosjekter som åpenbart vil medføre omfattende konsekvenser for mennesker og miljø. Bedriftene imøtegår ofte kritikk for sine anbefalninger med å vise til rammene for oppdragene. Er dette godt nok? Er tapt livsgrunnlag en nødvendig pris noen av de fattigste må betale for at landet de bor i skal utvikles? Eller er det en pris de betaler fordi nasjonale eliter og internasjonale investorer, blant annet fra Norge, ønsker å tjene mer penger?

Med Norconsult som rådgiver og med økonomisk støtte av norske myndigheter, vil Asiabanken knytte Mekong-regionen i Sørøst-Asia sammen med et omfattende kraftnett. Energisamarbeidet forutsetter betydelig vannkraftutbygging i et økologisk viktig område, og går ut på at strøm skal produseres i Laos, Burma, Kambodsja og Yunnan-provinsen sør i Kina, for så å selges til Thailand og Vietnam. Hovedhensikten er å fremme økonomisk vekst, noe som kanskje kan forklare hvorfor Norconsult anbefaler noen av de mest kontroversielle prosjektene i regionen.

THAILAND HAR

alt å tjene på samarbeidet, og er en sterk pådriver for planen. Landet trenger elektrisitet, men organisasjoner og lokalsamfunn har opparbeidet seg en viss innflytelse, og ethvert nytt kraftverk møter derfor sterk motstand. Ved at produksjonen flyttes utenlands, blir sosiale og miljømessige konsekvenser skjøvet over på regionens mindre demokratiske land, der lokale protester blir slått hardt ned på. Blant annet gjelder dette Laos, der norsk vannkraftindustri er godt etablert. Statkraft er medeier i kraftverket Theun Hinboun, et prosjekt som ble satt i gang før grundige studier av sosiale og miljømessige konsekvenser var foretatt. Da de negative konsekvensene omsider kom frem i lyset, var dammen nesten ferdig, og det tok flere år å komme frem til en kompensasjonsplan. Fem år etter ferdigstillelsen av prosjektet gjenstår fortsatt å se om 3000 familier klarer å gjenopprette livsgrunnlaget. På tross av dette, anbefaler Norconsult nå Nam Theun 2 litt lenger opp i samme elv, enda prosjektet vil kreve tvangsflytting av om lag 5000 mennesker og skape økologiske endringer som vil true livsgrunnlaget til mange titusener mennesker.

I BURMA

anbefales den enorme Tasang-dammen for salg av elektrisitet til Thailand. På spørsmål fra Den norske Burmakomitè, PD Burma og Framtiden i Våre Hender om ikke dette bryter med norsk Burma-politikk, svarer utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson at prosjektet inngår i en beredskapsplan, slik at det internasjonale samfunnet raskt kan gå inn med bistand dersom landets brutale militærregime skiftes ut. Det kan likevel stilles spørsmålstegn ved om en massiv dam er det primære behovet for befolkningen i Burma når regimet faller. Menneskerettighetsorganisasjoner over hele kloden, og ikke minst tidligere nobelprisvinner Aung San Suu Kyi, er i harnisk over prosjektet. som allerede har kostet flere titusener mennesker hjemmene deres.

Videre anbefaler Norconsult to gigantiske dammer i Yunnan, selv om det aldri er blitt foretatt en grundig undersøkelse av hvilke samlede konsekvenser store dammer på den øverste delen av Mekong vil ha for landene nedstrøms. Det er også bekymringsverdig at mektige Kina ikke har vist interesse for å delta i Mekong River Commission, som skal løse konflikter der ett lands utnyttelse av elva vil få konsekvenser for andre land.

I LIKHET MED

Thailand vil Vietnam importere store mengder elektrisitet fra Laos, men landet satser også på å utnytte sine egne naturressurser. Konsulenter fra Statkraft Grøner og Norplan, med råd fra Norges Vassdrags- og Energidirektorat og støtte fra NORAD, utarbeider nå en strategisk plan for vannkraftutbygging i Vietnam. Målet er å integrere utviklingen av vannkraftsektoren med en bærekraftig vannforvaltning og fattigdomsbekjempelse. Øverst på lista over anbefalte prosjekter ligger dammer på Se San-elven, som renner fra Vietnam inn i Kambodsja. Tusener av mennesker i Kambodsja så vel som i Vietnam har bitre erfaringer med dammer på denne elven, og frykter konsekvensene av flere utbygginger. I en hemmeligstemplet rapport utført for Asiabanken om tidligere oppdrag, blir daværende Statkraft Engineering (nå Statkraft Grøner) anklaget for å ha holdt tilbake opplysninger om de negative konsekvensene som prosjekter på Se San-elven vil føre med seg. Er det slik at norske bedrifter bevisst undervurderer skadevirkninger for å kunne delta i konkurransen om kontrakter på videre prosjekter?

Overordnet planlegging er nødvendig for å få bukt med verdens fattigdom, og det er positivt at Norge tar del i denne prosessen. En slik planlegging må imidlertid ta utgangspunkt i en bærekraftig utvikling og bedre livsvilkår for de fattigste. Forsøket på å integrere Vietnams behov for elektrisitet med vannforvaltning og fattigdomsbekjempelse er et bra initiativ, men når sterke økonomiske interesser er involvert, blir begrensningene tydelige.

ET REGIONALT

samarbeid om utnyttelsen av ressursene knyttet til Mekong er viktig, men det er langt fra sikkert at det foreslåtte samarbeidet om produksjon og salg av elektrisitet vil bidra til en bærekraftig økonomisk utvikling for de fattige landene i regionen. Forholdene blir lagt til rette for internasjonale investorer, blant annet gjennom skattefritak og reduserte krav til miljø, arbeids- og helseforhold. Økonomiske garantier sørger for at det er eksportlandene, ikke de internasjonale investorene, som må bære risikoen. De gjeldstyngede eksportlandene vil være svært sårbare overfor et synkende behov for elektrisitet og en ustabil økonomi i Thailand og Vietnam. Det er sannsynlig at Asiabankens initiativ, utarbeidet av Norconsult og delvis finansiert av norske myndigheter, vil skape forhold der de rikere landene i regionen og de internasjonale investorene er vinnerne, mens de fattigere landene må inngå dårlige kompromisser for å tjene penger på sine naturressurser. De absolutte taperne er de allerede fattige menneskene som lever langs elven og som mister sine livsgrunnlag, ofte uten kompensasjoner.

Norge påtar seg stolt en rolle som et foregangsland innen fattigdomsbekjempelse og miljøforvaltning. Det er imidlertid ingen grunn til å sole seg i glansen. Gjennom å ta del i prosjekter som vil ha store, negative konsekvenser for mennesker og miljø, bidrar Norge til en utvikling som fremmer regionale eliters og Norges interesser på bekostning av de aller fattigste.