Bistand til taperne?

Den 16. mai i år var det en folkeavstemning i Guatemala der et stort flertall stemte mot grunnlovsreformer som innebar å begrense de militæres rolle i samfunnet samt styrke indianernes rettigheter. Avstemningen var en oppfølging av fredsavtalen fra 1996 mellom geriljasammenslutningen URNG og regjeringen, og så godt som hele den politiske eliten i landet hadde på forhånd anbefalt befolkningen å si ja til reformene.

I en kronikk 8. juli prøver Wenche Hauge å forklare avstemningsresultatet og det at svært mange stemmeberettigede lot være å stemme ved å vise til at Guatemala er et land med stor fattigdom og mange analfabeter. Hauges konklusjon: «I eit slikt terreng er det lett å drive manipulasjon, og i Guatemala manglar det ikkje på grupperingar som både har økonomiske ressursar til, og interesse av, dette.» Hauge mener tilhengerne av grunnlovsreformene ikke nådde fram med sin informasjon fordi «sterke krefter, med tilgang på atskilleg meir økonomiske ressursar, kjempa imot». Hauge har videre intervjuet den tidligere geriljakommandanten Rodrigo Asturias, som klager over lite penger. «Paradoksalt nok har URNG vanskelegare for å få økonomisk støtte etter at geriljasamanslutninga vart etablert som politisk parti, enn dei hadde under krigen og fredsforhandlingane,» skriver Hauge. Hun mener «svært ulik tilgang til økonomiske ressursar for dei politiske partia (...) er ei utfordring også for bistandsgjevarane». (...) «Det har til no ikkje vore legitimt å støtte politiske parti over bistandsbudsjettet,» skriver Hauge. Hun etterlyser nytenkning. Slik jeg leser kronikken munner hennes forsøk på å analysere folkeavstemningen i Guatemala ut i en bønn om penger fra det norske bistandsbudsjettet til det politiske partiet URNG.

Wenche Hauges kronikk rommer en holdning til fattige mennesker som er typisk for mange norske Latin-Amerika-entusiaster. Undertegnede har tilbragt to år på landsbygda i Guatemala, blant annet som etterforsker for FNs Sannhetskommisjon, og tar avstand fra påstanden om at lav valgoppslutning og folkets nei under folkeavstemningen i Guatemala skyldes at folket er uinformerte analfabeter som har latt seg manipulere. En så enkel forklaring demonstrerer bare at Hauge og hennes likesinnede mangler respekt for fattigfolks evne til å gjøre seg opp en selvstendig mening. Indianske bønder i Guatemala stemmer sjelden slik utenlandske forståsegpåere skulle ønske at de gjorde. Ved å hevde at indianerne lar seg manipulere kan utenforstående makte det kunststykke det er å både stille seg solidarisk med de indianske analfabetene samtidig som man ikke bryr seg om hva de mener.

Hauges påstand om at Ja-siden manglet midler til å informere befolkningen om hvorfor de burde stemme kan ikke være riktig, siden så godt som alle politiske partier, inkludert det økonomisk sterke regjeringspartiet PAN, stod sammen om å anbefale grunnlovsreformene.

For å forstå folkeavstemningens resultat må man ty til andre forklaringer.

Samme dag som Hauges kronikk stod på trykk i Dagbladet, hadde den guatemalanske dagsavisen Siglo Veintiuno en leder som mente Nei-resultatet skyldtes politisk bevisste velgere som vet hva de vil, og at det dårlige oppmøtet 16. mai og spørreundersøkelser som viser laber interesse for det kommende president- og kongressvalget er et uttrykk for dyp mistillit til en politisk elite som ikke makter å takle den økonomiske krisen og bølgen med kriminalitet som skyller over landet. Mange velgeres oppførsel var en protest. Hauge skriver at direktøren ved forskningsinstituttet FLACSO, René Poitevin, forklarer nei-resultatet med henvisning til rasismen i samfunnet. Dagen etter avstemningen siterte Prensa Libre, Guatemalas største avis, ham slik over hele førstesiden: «Poitevin: Nei-et er en avvisning av den politiske eliten.» Geriljakommandantene og regjeringens ledelse kommer fra den samme overklassen, og i brede lag i folket blir fredsavtalen oppfattet som en elitepakt. Det er også åpenbart at mange fattige mente det fantes gode argumenter for å avvise grunnlovsreformene. Noen viste det ved å stemme nei. Andre viste det ved å avholde seg fra å stemme til tross for sterke oppfordringer om å stemme ja.

Guatemala er et land med stor utrygghet. I de seks første månedene av 1999 ble det registrert 241 drap bare i hovedstaden. Kriminaliteten rammer de fattigste hardest, alle de som ikke har penger til å skjerme seg bak piggtråd og alarmsystemer. Jevnlig meldes det om rasende landsbyboere som har forsøkt å lynsje landeveisrøvere eller voldtektsmenn. Selvtekten viser folks frustrasjon over lovløsheten og et politikorps som jevnt over oppfattes som gjennomkorrupt og udugelig. Ikke så rent få ønsker at hæren settes inn mot de kriminelle på landsbygda, noe som ville vært umulig dersom de foreslåtte grunnlovsreformene hadde blitt vedtatt. For mange var også dette en grunn til å stemme imot dem.

Ikke bare europeisk-ættede rasister, men også indianere stemte mot en anerkjenning av maya-indianernes rettigheter. Jeg tror årsakene er flere, og dels bunner i at det i Guatemala er flytende grenser mellom dem som regnes som indianere og dem som ikke er det. Ikke så rent få ikke-indianere, i Guatemala kalt ladinoer, har startet sitt liv som indianere. Jeg kjenner personlig søskenflokker som etnisk er delt på midten. Når maya-indianere stemte mot grunnlovsreformer som ville anerkjent deres rettigheter, tror jeg det skyldtes at de var redd reformene ville kunne virke diskriminerende og splittende. Det er lett å hevde at de tar feil, men sett i forhold til den etniske og historiske konteksten i Guatemala burde det ikke være vanskelig å forstå hvorfor de tenker slik.

Misnøye med at politikerne unndrar seg jobben sin når de overlater til velgerne å ta stilling til 54 grunnlovsreformer, samt den naturlige konservatismen som alltid gjør seg gjeldene når velgere får valget mellom det kjente og det ukjente er også med på å forklare nei-resultatet.

Guatemala har i en årrekke vært et valfartssted for politiske turister fra Norge. Det har vært vanlig å studere landet gjennom revolusjonære briller, og sympatien med geriljaen har vært stor. Landets egne innbyggere har sjelden delt deres entusiasme. Den tidligere geriljakommandanten Rodrigo Asturias kan framstå som sympatisk i møte med naive utlendinger, men er i Guatemala mest kjent som pengeutpresser. Så sent som i august 1996 kidnappet organisasjonen han ledet, ORPA, en 87 år gammel kvinne, Olga Alvarado de Novella. ORPA krevde 6 millioner US$ av familien for å la være å drepe henne. Forholdet er grundig dokumentert i Sannhetskommisjonens rapport (Anexo I, Caso ilustrativo 103). Da Otilia Lux de Coti, selv maya-indianer og en av lederne for FNs Sannhetskommisjon, besøkte Oslo på vårparten, slo hun fast at borgerkrigen ble påtvunget indianerne. Den indianske bondebefolkningen er som bondebefolkninger flest: kulturelt konservativ, opptatt av å verne om egen jord og verdier, og skeptisk til fremmedfolk og ideer utenfra. Majoriteten hadde liten sans for doktrinær kommunisme og geriljakrig. Blant de indianske bøndene er det få som ikke er kritiske til hærens brutale framferd, men det er også vanlig å gi geriljaen ansvaret for å ha startet krigen. Det var geriljaen som først dukket opp i småsamfunnene, og krigens første ofre var ikke sjelden lokale ledere som hadde satt seg opp mot geriljaen. Først senere dukket hæren opp og begynte å drepe. Rapporten til FNs Sannhetskommisjon dokumenterer et enormt antall overgrep fra hærens side, men også at det ikke er noen vesensforskjell mellom hærens overgrep og geriljaens. Også URNG torturerte, likviderte og massakrerte sivile indianere, blant dem eldre kvinner og spedbarn. Norge delfinansierte Sannhetskommisjonens arbeid som dokumenterte hærens og geriljaens overgrep. Skal vi gi et bidrag til den videre byggingen av freden i Guatemala er det feil å velge å støtte den ene eller den annen av de tidligere krigførende parter. Det vil være bedre å styrke de institusjoner de er avhengige av for å kunne leve sammen i en ny tid.