Norge står for et eksemplarisk bidrag til verdens humanitære system. Slik lyder i alle fall en rosende overskrift i en fersk rapport fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).

Det er musikk i regjeringens ører. Og aldeles ikke ufortjent. Hvert år gir vi nesten 40 milliarder kroner til ulike bistandsprosjekter. Enorme summer, samme hvilken forventning man måtte ha til nivået på den statlige filantropien.

Gavmildheten nyter også stor oppslutning i befolkningen. Folk flest vil dele godene med de som har trukket et mindre heldig lodd enn oss i livet.

Men selv om støtten til å bruke store ressurser på andre enn egne borgere er solid, vet vi for lite om hva pengene går til.

Bistand for utdanning er et godt eksempel. Nylig avdekket Riksrevisjonen at Norge har brukt 110 millioner kroner på fondet Results in Education for All Children «uten at det er mulig å si hva resultatene er.» Prosjektet høres jo fint ut, men vi vet altså ikke om eller hvordan pengene kom til nytte. Derfor vet vi heller ikke om lignende prosjekter bør finansieres i framtida.