Bistand:

Bistanden bør bli mindre glamorøs

Norge bruker nesten 40 milliarder kroner på ulike bistandsprosjekter. Ville det vært bedre å bare gi folk pengene rett i hånda, spør Ola Magnussen Rydje.

Grønne fingre: Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein bør sende verdens fattige penger i posten. Her planter han et tre på en av øyene i øystaten Tonga i Stillehavet. Foto: Karen Setten / NTB scanpix
Grønne fingre: Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein bør sende verdens fattige penger i posten. Her planter han et tre på en av øyene i øystaten Tonga i Stillehavet. Foto: Karen Setten / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Norge står for et eksemplarisk bidrag til verdens humanitære system. Slik lyder i alle fall en rosende overskrift i en fersk rapport fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).

Det er musikk i regjeringens ører. Og aldeles ikke ufortjent. Hvert år gir vi nesten 40 milliarder kroner til ulike bistandsprosjekter. Enorme summer, samme hvilken forventning man måtte ha til nivået på den statlige filantropien.

Gavmildheten nyter også stor oppslutning i befolkningen. Folk flest vil dele godene med de som har trukket et mindre heldig lodd enn oss i livet.

Men selv om støtten til å bruke store ressurser på andre enn egne borgere er solid, vet vi for lite om hva pengene går til.

Bistand for utdanning er et godt eksempel. Nylig avdekket Riksrevisjonen at Norge har brukt 110 millioner kroner på fondet Results in Education for All Children «uten at det er mulig å si hva resultatene er.» Prosjektet høres jo fint ut, men vi vet altså ikke om eller hvordan pengene kom til nytte. Derfor vet vi heller ikke om lignende prosjekter bør finansieres i framtida.

Riksrevisjonen påpeker også at rapporteringen om norsk bistand til Stortinget er unyansert og misvisende. Konsekvensen er at det blir vanskelig for organet som bevilger penger å få «helhetlig oversikt over resultatene.»

Så lenge verken pressen eller velgere stiller krav til at bistandskroner skal havne der de gjør mest nytte for seg, slipper politikere og diplomater (som sammen forvalter om lag 65 prosent av midlene) anstrenge seg nevneverdig i fordelingen av dem.

Da den forrige utviklingsministeren skulle legge fram Norges hovedprioriteringer for bistanden løftet han for eksempel fram helse, utdanning, næringsutvikling, landbruk, fornybar energi, klima, miljø, hav og humanitær innsats.

Slik målrettes nasjonens bistandskroner: Ved å gjøre blinken så stor at nesten hva som helst treffer. Norsk bistand lider når den får virke i fred.

Slik trenger det imidlertid ikke være. For det finnes mange måter å bruke 40 milliarder kroner i året på. Noen av dem er ikke like glamorøse som å gi penger til at jenter i fattige land skal få skolegang, men redder kanskje flere liv.

I en kronikk i Bistandsaktuelt bruker Stiftelsen Effekt behandling av neglisjerte tropesykdommer som eksempel: Ifølge WHO rammer 17 av disse sykdommene 1,4 milliarder mennesker, men er nedprioritert fordi de stort sett bare rammer fattige folk i utviklingsland. De smitter lett og forårsaker kroniske lidelser som igjen kan ødelegge for familiers mulighet til å tjene penger eller barns evne til gå på skolen. Den samlede effekten på fattige lands økonomi og helse er trolig stor.

Ifølge kronikkforfatterne lar hele verdens problemer med slike sykdommer seg løse for noen få prosent av det norske bistandsbudsjettet. Sammen med effektive og billige tiltak som malariabekjempelse og næringsberikelse av mat, er dette en lavthengende frukt som kan redde millioner av liv, for en beskjeden slump med norske bistandskroner.

Bistandspolitikerne lever trolig godt med det frie spillerommet de har i dag. Ved å styre mesteparten av tildelingene selv, kan pengene brukes på velgervennlige satsinger eller for å oppnå utenrikspolitiske mål, framfor mindre glamorøse prosjekter.

En forholdsvis enkel måte å forbedre dagens system på kan være å gi fagfolkene i Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad), som skal «sikre at norske bistandspenger blir brukt best mulig, og å rapportere om hva som virker og ikke virke», mer ansvar. I dag forvalter de 30 prosent av bistandsmidlene, men kunne med fordel overtatt en større del utenriksdepartementets skattekiste.

Vi bør likevel gå mer radikalt til verks. Uavhengig om det er Norad eller UD som fordeler pengene framover, trenger vi et nytt rammeverk for hvordan bistandspengene skal brukes. En mulighet er å innføre en målestokk som andre tiltak må forsvare seg mot. Den bør være å fordele bistandspengene direkte ut til de vi forsøker å hjelpe.

Slike programmer, som Give Directly, er blant de mest effektive bistandstiltakene vi vet om, og ble først innført som en minimumsstandard for å vurdere effekten av andre bistandstiltak. I etterkant har det vist seg at få tiltak greier å måle seg mot det å bare gi folk penger rett i hånda.

Norsk bistand bør gjøre det samme. Hvis du skal forsvare et annet bistandstiltak må du sannsynliggjøre, basert på den beste forskningen vi har tilgjengelig, at ditt prosjekt har større effekt enn å gi dem kontanter. Hvis du først skal insistere på å hjelpe folk med en ovenfra og ned-tilnærming, bør du kunne bevise at du gjør det bedre enn de ville greid det selv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.