Bistandens framtid

I morgen inviterer Fritt Ord til bistandsdebatt i Oslo. Gjennom de to siste åra har den kritiske vinklingen på bistandens resultater i Norge tiltatt i styrke. I våre naboland har politiske skifter allerede gjort at bistandsbudsjettene er kuttet vesentlig tilbake.

Kirkens Nødhjelps utgangspunkt er at utfordringene knyttet til fattigdom og overforbruk ikke kan løses uten en helhetlig utviklingspolitikk. Vi mener at bistanden, forstått som finansielle overføringer fra rikere til fattigere land, er et nødvendig, men langt fra tilstrekkelig, element. Både bistandsforsvarere og bistandskritikere synes å overse denne elementære realiteten.

Bistanden har med sine begrensede ressurser gitt mange og store resultater, både for enkeltmennesker, lokalsamfunn og nasjoner. Dette er vel dokumentert. Men det er også vel dokumentert at bistanden ikke har nådd de målsettinger vi satte oss og at det er nødvendig med betydelige reformer.

Det er et hovedproblem at for mye av bistanden har vært organisert slik at mottakerlandene i liten grad har vært tiltrodd ansvar. I tillegg har altfor mye av bistanden vært drevet av givernes kommersielle, politiske eller faglige interesser. Resultatet er at bare en fjerdedel av bistanden gjøres tilgjengelig for mottakerlandets egne prioriteringer.

Skal en forstå dagens debatt om resultater av bistanden må vi først erkjenne at de mektige landene primært brukte bistanden til å støtte sine alliansepartnere mens den kalde krigen pågikk. For det andre har Verdensbanken, som den største bistandsaktøren, i årevis detaljregulert hva mottakerlandet skal gjøre for å få lån. Rådene har i begrenset grad vært bankfaglige og i langt større grad vært ideologisk bestemt og forårsaket en ekstrem byråkratisering.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I forbindelse med den store konferansen om bistandseffektivitet i Ghana for en måned siden, ble det lagt fram tall som viser at nesten 50 prosent av bistanden er bundet til leveranser av varer og tjenester fra giverlandene. Halvparten av pengene går utenom landenes finansinstitusjoner og halvparten av all bistand brukes til leverandørdreven teknisk assistanse.

En giverdrevet bistand gir svært liten mulighet for lokalsamfunn til å påvirke prioriteringene som gjøres. Mange bistandsaktører, både statlige og ikke-statlige, driver på siden av prioriteringene til lokale aktører i stat, marked og sivilt samfunn. Også for ikke-statlige aktører som Kirkens Nødhjelp og våre lokale samarbeidsorganisasjoner, er det en stor utfordring å sikre deltakelse av dem som trenger å få bedret sine levekår i styring og gjennomføring av prosjektene. Det er på dette feltet vi har endret oss mest de siste 20 åra, men vi har fortsatt mye å lære.

Vi må jobbe for en internasjonal enighet om behovet for demokratisk eierskap. En tidsbestemt opptrapping av bistand for en 3–5 års periode må vedtas. Makroøkonomiske betingelser som undergraver demokratiske prosesser i landene må fjernes til fordel for klare og gjensidig forpliktende samarbeidsavtaler mellom givere og mottakerland. Bistand gjennom teknisk støtte må bli 100 prosent etterspørselsdrevet. Innen 2010 må all bundet bistand opphøre, også innenfor matvarebistand og teknisk assistanse. Til slutt må det ligge en etterprøvbar forpliktelse hos giverne om å gi større innsyn i bistanden og bruken av denne.

I alle fall siden etableringen av FN med FN-pakten, Sikkerhetsrådets mandat og vedtak av menneskerettighetserklæringen, har det vært internasjonalt akseptert at statene er ansvarlig overfor andre enn bare seg selv og at internasjonale og eksterne aktører bør involvere seg i andre lands situasjon. I utviklingsarbeidet ble legitimiteten etablert gjennom FN-organisasjonens utviklingsarbeid og tilstedeværelse. I tillegg har ikke-statlige aktører egne nettverk og koalisjoner som gjør det mulig å arbeide på tvers av grenser selv om en stat ikke ønsker dette. FNs generalforsamlings vedtak i 2005 om verdenssamfunnets ansvar for å intervenere for å beskytte mennesker som utsettes for store overgrep, er en fornyelse av dette. Det er i denne sammenheng også bistanden må sees.

I for mye av bistands- og utviklingsdebatten legges det ensidig ansvar på de fattige for manglende resultater. Det er derfor den nylig utgitte offentlige utredningen «Samstemt for utvikling?», representerer et gjennombrudd i den norske debatten. Ikke siden Stortingsmelding 94 fra 1975 om en ny økonomisk verdensorden, har en forsøkt å lage en slik helhetlig utviklingsmelding.

Meldingen foreslår konkrete politiske grep på områder som handel, investeringer, klima og energi, kunnskapspolitikk, migrasjon og sikkerhetspolitikk. Alle er helt avgjørende dersom en ønsker å stimulere utvikling.

En avgjørende milepæl for norske myndigheters helhetlige utviklingspolitikk er klimatoppmøtet i København om litt over et år. Her skal verden bli enig om en ny klimaavtale. I dag er samarbeidsklima med de fattige landene svært dårlig. Nøkkelen for å finne en løsning er å fordele hvert lands «klimabyrde» på en måte som både sikrer fattige lands rett til utvikling og avverger en global klimakatastrofe. Norge må her gå foran med omfattende kutt på hjemmebane og i utlandet, samt omfattende midler til klimatilpasning.

På handelsområdet fortsetter de dominerende landene i nord å insistere på en landbrukspolitikk som i flere tiår har undergravd matproduksjonen i fattige land, utkonkurrert bønder i Afrika fra deres egne markeder og stengt produsenter ute fra de mest kjøpekraftige markedene i nord.

Investeringer skjer i et klima der fattige land konkurrerer om hvem som kan gi minst reguleringer, det være seg skatter, arbeiderrettigheter eller begrensninger knyttet til miljøhensyn. Et resultat, påvist av Kirkens Nødhjelps søsterorganisasjon Christian Aid i England, er at det lekker ut 50 prosent mer penger bare på ureglementert finansmanipulasjoner fra fattige land, enn samlet bistand. I dette bildet er bruken av oljefondet, som gjør Norge til en betydelig investor globalt, et svært viktig element i en helhetlig politikk. Poenget blir enda klarere når vi legger til gjeldskrisen. Utviklingsland betaler mer enn fem kroner for hver krone de får i bistand på lån som for en stor del blir sett på som urettferdige og illegitime.

Erkjennelsen av behovet for en mer samordnet norsk utviklingspolitikk er heldigvis økende. FNs tusenårsmål inkluderer de mektiges ansvar, om enn svært vagt. Regjeringens initiativer i enkeltsaker knyttet til gjeldsslette i kjølvannet av skipseksportkampanjen på 1970-tallet og en strengere tone overfor Verdensbanken, er gode eksempler. Refleksprosjektet til Støre og Utviklingsutvalget er andre lovende tendenser. Men det gjenstår å se om det er politisk kraft i denne og kommende regjeringer til å omsette disse erkjennelsene i praktisk politikk. Prokuratorknepene skiftende regjeringer bruker for å unngå å holde valgløfter om bistandens volum, og høyrepartienes spørsmålstegn ved målsettingen om 1 prosent av BNP til bistand, blir i denne sammenheng bare smålig.