Bistandens resultater

Vi vet hvor mye penger vi har brukt og hva vi har brukt dem på. Men etter 55 år med norsk bistand vi vet fortsatt ikke nok om virkningen av den norske innsatsen, skriver Poul Engberg-Pedersen, direktør i Norad.

Regjeringen har foreslått å bruke 22 milliarder kroner på bistand i 2008. Fattigdommen i verden er enorm. Også i mange land som mottar store bistandsbeløp hvert eneste år. Hvorfor er det slik? Virker bistanden eller virker den ikke? Når Norad i dag for første gang presenterer en samlet resultatrapport for norsk bistand, forsøker vi å svare på disse spørsmålene. Politikere og skattebetalere fortjener svar på hva pengene går til og hva som kommer ut av bistanden Norge gir.

Global bistand bidrar i begrenset grad til økonomisk vekst, men i betydelig grad til menneskers og staters overlevelse og utvikling. Bistanden har særlig bidratt til høyere levealder, bedre helse og utdanning, og resultatene på disse områdene er ganske imponerende når man tenker på den sterke befolkningsveksten i verden de siste åra. Selv om Norge bidrar med mindre enn tre prosent av verdens bistand, våger jeg å trekke konklusjonen at veldig mange mennesker har fått en bedre hverdag som et resultat av norsk bistand. Resultatene av bistanden virker kanskje beskjedne sammenliknet med de store målene verdenssamfunnet har satt. Likevel er de både viktige og betydelige for dem det gjelder.

I norsk bistandsdebatt blir ofte dimensjonene litt underlige, kanskje fordi de globale utfordringene er for store til at det norske selvbildet klarer å holde tritt. En rik nasjon på toppen av verden kan gjøre mye for mennesker og nasjoner som er dårligere stilt, men det er grenser for hva 4,5 millioner nordmenn kan få til i en verden der 2,7 milliarder mennesker må klare seg for under to dollar om dagen. Norads resultatrapport viser for eksempel at Norge på helseområdet gjør en betydelig innsats globalt, med mye penger og solide fagressurser som bidrar til viktige resultater for millioner av mennesker. Men selv om vi bruker mye ressurser, så koster det ikke mer enn det det koster å drive Ullevål sykehus i et halvt år.

Vi kan aldri følge de norske bidragene helt fram til målgruppene og avgjøre med to streker under svaret hvilke resultater som skyldes norsk bistand. Alle skjønner at vi ikke kan sende en gjeng norske byråkrater rundt i verden for å hjelpe den enkelte hjelpetrengende ut av fattigdom. Vi må alltid jobbe via partnere som kan nå bredere ut, det være seg myndigheter eller organisasjoner i samarbeidslandene, norske organisasjoner eller bedrifter, eller multilaterale partnere som FN og Verdensbanken.

Det er ekstra vanskelig å måle hva vår innsats fører til når vi jobber med fredsbygging eller forsøker å fremme styresett og mindre korrupsjon. Ikke at det er vanskelig å måle graden av fred eller korrupsjon i et land, men i likhet med dem som mener bistanden ikke virker, vet vi lite om hva som hadde skjedd uten bistand. Vi skal derfor være forsiktig med å tilskrive bistanden alle relevante endringer. Vi kan heller ikke være blinde for at bistand kan bidra til mangel på endring i en del samfunn med svakt demokrati og korrupsjon. Det er et betydelig dilemma at et dårlig styresett som regel er å foretrekke framfor ikke noe styresett i det hele tatt. En dårlig statsstruktur gjør utvikling vanskelig. Ingen statsstruktur gjør utvikling umulig.

Mye vet vi, og noe kan vi måle ganske nøyaktig. Innsatsen på utdanningssektoren i Nepal, der Norge er en av sju givere som støtter myndighetenes grunnskolereform, er et godt eksempel. Antallet barn som begynner på skolen økte fra 3,8 millioner i 2001 til 4,5 millioner i 2006. Av disse var 48 prosent jenter. Andelen registrerte barn i første klasse økte fra 83 prosent i 2003 til 87 prosent i 2006. Andelen elever som gjennomførte fem års grunnskole økte fra 60 til 80 prosent i samme periode. Dette er selvfølgelig ikke resultater av norsk innsats alene. Både i penger og arbeidsinnsats er det Nepal selv som har satset mest ressurser. Men det norske bidraget har vært betydelig, og resultatene er viktige, både for barna som får skolegang, og for oss fordi vi kan lære mer om hva som virker og hva som ikke virker.

Resultatrapporten gir også eksempler på tiltak der vi vet at bistanden ikke har lyktes like godt. Zambia har for eksempel mottatt omfattende internasjonal bistand siden frigjøringen i 1964, men situasjonen for befolkningen er ikke blitt avgjørende bedre. Etter å ha vært mellominntektsland fram til slutten av 1970-tallet, var 1980- og 90-åra preget av forverret levestandard og lav økonomisk vekst. Dette skyldtes blant annet en lavkonjunktur på verdensmarkedet for kopper, som er Zambias viktigste inntektskilde. Omfattende korrupsjon og dårlig politisk lederskap har også medvirket sterkt til at resultatene har uteblitt. Mange enkeltprosjekter har gitt gode resultater, men det aller viktigste gjenstår: Den jevne zambier lever fortsatt i fattigdom. Det resultatet er rett og slett ikke godt nok. Nå er landet igjen inne i en periode med god økonomisk vekst, men det gjenstår å se om dette kommer den jevne zambier til gode.

Norsk utviklingspolitikk og bistand gir best resultater når Norge involverer seg samtidig i politisk dialog, faglig programutvikling og konkrete innsatser der lokale krefter etterspør resultater. Da kan vi også bidra best til å tilbakeføre erfaringer og kunnskap til politikken fra de faktiske resultatene og endringsprosessene.

UNIK RAPPORT: Politikere og skattebetalere fortjener svar på hva pengene går til og hva som kommer ut av bistanden Norge gir, skriver Poul Engberg-Pedersen. Norad presenterer i dag for første gang en samlet resultatrapport for norsk bistand. Foto: ODD R. ANDERSEN
UNIK RAPPORT: Politikere og skattebetalere fortjener svar på hva pengene går til og hva som kommer ut av bistanden Norge gir, skriver Poul Engberg-Pedersen. Norad presenterer i dag for første gang en samlet resultatrapport for norsk bistand. Foto: ODD R. ANDERSEN Vis mer

Bistandsarbeidet er vanskelig, og det tror jeg folk flest har ganske stor aksept for. I tillegg til de store behovene, legger ofte krig, miljø, naturkatastrofer og politisk strid stein til byrden i bistandsarbeidet. Det er også ofte lite faktagrunnlag tilgjengelig, noe som gjør resultatmåling vanskelig. Bistanden skiller seg ikke alltid fra annen offentlig virksomhet på dette området. Også i Norge finnes det områder det er vanskelig å si noe sikkert om. Hvor god er eldrepolitikken? Hvor effektivt er fengselsstraff? Hva er resultatene av at grunnskolen i 1991 ble utvidet til 10 år? Alle disse spørsmålene kan besvares, i likhet med tilsvarende spørsmål i bistanden. De krever imidlertid godt resultatarbeid før, under og etter gjennomføringen av tiltakene.

Så – gjør bistanden situasjonen bedre for verdens fattige? Svaret vi kan gi nå er at noe av bistanden utvilsomt gjør situasjonen bedre, men det er også tilfeller der den ikke har vært til hjelp. Vi har derimot ingen holdepunkter for å si at bistanden gjør situasjonen verre for verdens fattige. Likevel må det være et mål i bistandsarbeidet framover å styrke vår evne til å svare på spørsmålet om bistanden virker, for i dag kan vi ikke si nok om dette. Resultatrapport 2007 «Bistanden virker – men ikke godt nok», er et viktig skritt i dette arbeidet.

Bistandens resultater