Bistandsdebatten i Norge har utviklet seg til en stillingskrig: På den ene side står akademikere og andre kritikere som enten fremsetter generelle påstander om at den samlede bistanden ikke har ført til utvikling, eller peker på individuelle prosjekter de hevder ikke fungerer. På den andre side står Utenriksdepartementet, Norad og andre bistandsaktører som hevder at bistanden er viktig, men ofte uten å respondere på berettiget kritikk gjennom for eksempel evalueringer.

Sannheten er at det i alle land, sektorer og kanaler der Norge er involvert er noen prosjekter som fungerer og når sine mål, mens andre ikke gjør det. Fokus bør i større grad være på årsakene til disse forskjellene, og hva som kan gjøres for å bedre måloppnåelsen. Som forskere med lang praktisk bistandserfaring mener vi at nøkkelen ligger i en bedre forståelse av prosessene mellom politikkutforming og prosjektgjennomføring, som ofte er preget av ulike maktrelasjoner og forståelser av virkeligheten. Her ligger en viktig oppgave for utviklingsminister Heikki Holmås.

Enighet. Noen felles forståelsesrammer har debatten vist. Det synes å være bred enighet om at bistandens betydning for utvikling og fattigdomsreduksjon ofte er overdrevet. Politisk stabilitet, næringsutvikling og en sunn offentlig sektor er som regel langt viktigere. Samtidig er bistanden helt avgjørende for de som blir direkte berørt, enten det nå er i form av arbeid og inntekt, utdannelse eller helse.