Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bistandsepoken mot slutten?

Det siste året er det brakt inn et nytt perspektiv i debatten om norsk bistand. Nestor i norsk miljø- og bistandsdebatt, tidl. ambassadør, Bernt H. Lund, har i flere sammenhenger hevdet at bistandsepoken bør nærme seg avslutning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ikke fordi det ikke er behov for utjamning av levekår i verden, det må ivaretas gjennom et spekter av multinasjonale samarbeidsformer, men fordi langvarig bistand mellom en definert giver og en mottaker skaper avhengighet, er en unaturlig form for mellomfolkelig kontakt og bidrar til å befeste den manglende likeverdigheten mellom frie nasjoner.

Det er fortjenstfullt av Lund å reise debatten så mye mer som den reises på et verdigrunnlag bygd på solidaritet med fattige land, ikke et gjerrig perspektiv om å beholde mest mulig av vår oljefyrte rikdom på egne hender. Debatten angår partiene, den statlige bistandsforvaltningen og frivillige organisasjoner som driver bistand gjennom samarbeid med folkelige organisasjoner i mottakerland.

Hvis vi godtar at bistandsepoken bør ha en slutt, hva er en forsvarlig tidsramme for avvikling? Svaret må bli diametralt forskjellig ut fra den historisk begrunnelsen for bistand. Ett syn, kall det gjerne 500-årsperspektivet, tar utgangspunkt i at begrunnelsen for bistand er de rike lands utplyndring av fattige nasjoner fra oppdagelsesreisenes tid. Formålet med bistand er å betale tilbake noe av det som er røvet. Rike land skylder å drive uegennyttig bistand like lenge som vi aktivt eller passivt har utnyttet de fattige landene. Og om 500 år er en politisk umulig horisont å forholde seg til, er den for mange ikke irrelevant i et moralsk perspektiv.

Det andre synet, kall det gjerne 50-års- perspektivet, tar utgangspunkt i at bistand var riktig som en håndsrekning til nasjoner som vant frihet fra koloniveldet i annen halvdel av vårt århundre. Men som fødselshjelp bør den avvikles så fort de nye, frie landene kan stå på egne ben. Og hvis bistanden bidrar til avhengighet i stedet for uavhengighet, er det desto viktigere å gå mot en styrt avvikling.

Hva er en rimelig horisont for stabilisering av nye nasjoner? Svaret vil være forskjellig fra land til land, men kanskje generelt at bistanden neppe bør fortsette lenger inn i det neste århundre enn den har vart i dette. Da vil bistand og særlig bilateral bistand være avviklet omkring år 2050. Men dette resonnement vil fort rulle med politisk snøballeffekt. Jo større politisk oppslutning, jo raskere avvikling, og vi kan fort se slutten på bistandsepoken om 15- 20 år.

I et NORAD-seminar om miljøhensyn i bistandsvirksomheten i desember 98, gikk Bernt. H. Lund videre i resonnementet omkring tidsperspektivet for bistandsepoken. Problemstillingen er at selv om bistandsvirksomheten kan eller bør gå mot en avslutning, vil internasjonalt miljøsamarbeid måtte fortsette i uoverskuelig framtid.

Koblingen mellom internasjonalt miljøsamarbeid og internasjonalt utviklingssamarbeid gjør tidsperspektivet til en vanskelig diskusjon. Under enigheten om at miljøvern og utvikling må gå hånd i hånd, er forholdet mellom miljø og utvikling i praksis brolagt med etiske dilemma og politiske utfordringer.

Dragkampen mellom industriland og utviklingsland om reduksjon av CO2 - utslipp viser kompleksiteten. Så lenge industrilandene ikke er villige til å redusere sine utslipp så det monner, må noen andre gjøre det. Uansett hvor finurlig forslaget om internasjonal handel med utslippskvoter er konstruert, kommer en ikke utenom kvotesystemets logikk. Den er at rike industriland kan kjøpe seg fri fra utslippsreduserende tiltak, mot at u- land ikke utvikler sine lands industrier og forbruksmønster i i-landenes retning. Summen er at u-landenes politiske handlefrihet begrenses, mens industrilandenes posisjon befestes, mot en pris som er summen av hva utslippskvotene vil koste. Spissformulert er salg av utslippskvoter salg av fattige lands politiske og økonomiske handlefrihet.

På den annen side vil et kvotesystem gi utviklingsland med attraktive, ubrukte utslippskvoter noen forhandlingskort de tidligere ikke hadde. Siste ord i klimaforhandlingene er neppe sagt med det første. Det er ikke usannsynlig at forhandlingene vil bli en løpende prosess i overskuelig framtid.

Det er lett å se at i forhandlingene om et forpliktende klimaregime, kan bilateral bistand bli viktige forhandlingskort, og fra begge sider av forhandlingsbordet. Utviklingsland kan kreve bistand som motytelse for salg av kvoter, omvendt kan industriland lokke med bistandsmidler eller true med å trekke bistand tilbake for å få kjøpt kvoter.

Med økende gjensidig avhengighet mellom nord og sør i internasjonalt miljøarbeid, kan tilsvarende forhandlingssituasjoner oppstå på andre områder, for eksempel vern og utnyttelse av genetiske ressurser. Utviklingsfondet er prinsipiell motstander av avtaler som befester det ulike maktforholdet mellom rike og fattige land. Samtidig er vi realistiske nok til å innse at vi kan få en rekke avtaler av denne typen framover. Poenget er at bistand i økende grad kan bli ett av flere forhandlingskort i en større miljø- og utviklingspolitisk sammenheng. Koblingen mellom internasjonal miljøpolitikk og utviklingspolitikk kan gi bistandsepoken en lengre levetid enn det 50-årsperspektivet trekker opp.

Fattigdomsbekjempelse er det overordnede målet for bistandsvirksomheten. Trolig er alle enige i at bistand aldri alene kan avskaffe fattigdommen i verden og bare er ett middel i arbeidet for en mer rettferdig økonomisk fordeling.

Det er viktig å ikke glemme erfaringene fra møtene med de menneskene det til sist gjelder, jordas fattige. Utviklingsfondets erfaring etter 20 år med småskala bistandsprosjekter støtter til en viss grad 50-årsperspektivet: bistand uten krav til egeninnsats gir avhengighet. Når en innleder et giver-mottakerforhold, må en også ha en plan for en gang å avvikle det. Perspektivet kan imidlertid være kort eller langt. Et program for å gjenoppbygge tapt biologisk mangfold i et utarmet, fattig område kan ta årtier, men kan til gjengjeld gi livsgrunnlag tilbake for generasjoner. Tidsrammen for slike program kan ikke bestemmes poli-tisk, men av naturens eget tempo.

Og det er hele tiden behov for utvikling av nye og avvikling av gamle former for bistand. Et godt eksempel er framveksten av mikrokreditt som småskala utviklingsstrategi. I denne sammenhengen blir det fort en ren akademisk diskusjon om mikrokreditt ikke er bistand, men ren forretning. Hovedpoenget er at fattige mennesker får små og rimelige lån, men med et konsekvent krav om tilbakebetaling. Og erfaringen er at også der de økonomiske forutsetningene kan synes svakest, finnes det menneskelige ressursser til å arbeide seg ut av avhengighet og fattigdom. Slike erfaringer gjelder imidlertid det enkelte, konkrete samarbeidsprosjekt eller den konkrete måten bistanden er organisert og kanalisert på. Det er en fare for å generalisere erfaringene fra de enkelte prosjekter og bistandsformer til overordnet nivå, til bistandsvirksomheten som sådan. Selv om det enkelte bistandsprosjekt bør ha en definert tidsavgrensning og avvikling, er det ikke logisk gitt at bistand som sådan bør avvikles.

Utviklingen i global handel og politikk har ikke redusert behovet for internasjonal solidaritet. Ingen ting tyder på at kampen mot fattigdom og miljøødeleggelse vil være avsluttet i overskuelig framtid. Inntektsgapet mellom rike og fattige land øker. Tilgjengelig FN-statistikk viser at fra 1960 til 1995 har forskjellene mellom den rikeste og den fattigste femtedelen av verdens land økt fra 30:1 til mer 60:1. Også i lys av denne utviklingen ligger det en politisk risiko i å legge vekk bistand som et av de få virkemidler for internasjonal solidaritet vi tross alt har, selv om det er ufullkomment.