Arrangementer om norsk utviklingspolitikk fortoner seg som regel på følgende måte: Det starter med en utenriksminister som snakker om at Norge skal ta internasjonalt lederskap i utviklingspolitikken. Deretter ramser ministeren opp et titall påstått viktige tiltak.

Etterpå reiser noen fra hver og en av sivilsamfunnsorganisasjonene seg opp, og påpeker at ministeren glemte akkurat deres hjertesak. Innen seansen er over, har vi nok en gang lært at alt henger sammen med alt. I utviklingspolitikk kan man ikke trå feil: Alt reduserer fattigdom like effektivt. Dette er det store problemet med norsk utviklingspolitikk: Vi mangler et fungerende system for å evaluere den.

Dermed er vi ute av stand til å sammenlikne tiltak. I mangel på evidensbasert grunnlag, overlever enhver påstand om at et tiltak er effektivt, og debatten blir et pjatteforum om forskjellige hjertesaker.

I mangel av noe bedre, henviser ministeren til internasjonale trender når han snakker om effekter: global fattigdom har blitt halvert. Østasiatiske land har fått til mye bra.