EVALUERING: Stipendiat Haakon Gjerløw mener det store problemet med norsk utviklingspolitikk er at vi mangler et fungerende system for å evaluere den. Foto: Privat
EVALUERING: Stipendiat Haakon Gjerløw mener det store problemet med norsk utviklingspolitikk er at vi mangler et fungerende system for å evaluere den. Foto: PrivatVis mer

Bistandskavalkaden

Norsk utviklingspolitikk setter seg store mål, men har ingen ambisjoner om at de skal nås.

Meninger

Arrangementer om norsk utviklingspolitikk fortoner seg som regel på følgende måte: Det starter med en utenriksminister som snakker om at Norge skal ta internasjonalt lederskap i utviklingspolitikken. Deretter ramser ministeren opp et titall påstått viktige tiltak.

Etterpå reiser noen fra hver og en av sivilsamfunnsorganisasjonene seg opp, og påpeker at ministeren glemte akkurat deres hjertesak. Innen seansen er over, har vi nok en gang lært at alt henger sammen med alt. I utviklingspolitikk kan man ikke trå feil: Alt reduserer fattigdom like effektivt. Dette er det store problemet med norsk utviklingspolitikk: Vi mangler et fungerende system for å evaluere den.

Dermed er vi ute av stand til å sammenlikne tiltak. I mangel på evidensbasert grunnlag, overlever enhver påstand om at et tiltak er effektivt, og debatten blir et pjatteforum om forskjellige hjertesaker.

I mangel av noe bedre, henviser ministeren til internasjonale trender når han snakker om effekter: global fattigdom har blitt halvert. Østasiatiske land har fått til mye bra.

Ymse indekser for demokrati eller utdanningsnivåer øker eller synker. Alt dette er irrelevant for norsk utviklingspolitikk. Vi har uansett ikke svaret på hva Norges bistandsmilliarder har hatt å si for disse trendene.

Det vi lurer på, er hvor mye fattigdomsreduksjon vi får per krone bistand.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Standarden for programmer som får norske bistandspenger bør være at de jevnlig evalueres med de fremste vitenskapelige prinsipper for å kunne slå fast at noe fører til noe annet. Eksperimenter bør være gullstandarden.

To motargumenter er vanlige mot dette: For det første at alt henger sammen med alt, og effekten av et tiltak må sees i lys av andre tiltak. Man må for eksempel skape jobber for at utdannelse skal hjelpe. For det andre: I mange prosjekter er ikke eksperimenter mulig.

Det første er irrelevant. Hvordan et tiltak fungerer i forskjellige kontekster er enkelt å undersøke med eksperimenter. Alt henger kanskje sammen med alt, men noe henger mer sammen med fattigdomsreduksjon.

Det andre motargumentet er mer utfordrende. Eksperimenter er ofte uegnet, som for eksempel programmer som fremmer statskapasitet eller som tar utgangspunkt i lobbyarbeid. Faren er at vi prioriterer de programmene som er enklest å telle, men som ikke nødvendigvis er mest effektive.

For denne typen tiltak må man starte med systematisk kartlegging av resultater. Deretter kan vi gjøre systematiske sammenlikninger for å forstå mer om hvordan forskjellige typer prosjekter fungerer. Men per i dag kartlegger vi bare penger ut, ikke resultater inn.

Norge har et begrenset antall kroner til bistand. Disse må brukes mest mulig effektivt. Da kan vi ikke fortsette å øse ut penger til tiltak der effekten i beste fall er ukjent, i verste fall ikke-eksisterende eller negativ. Det betyr at de som vil ha penger til et prosjekt der resultatene ikke kan måles og sammenliknes, ikke bør få det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook