FEIL FOKUS: Utviklingsmeldingen viser hvor gjennomsyret bistandspolitikken er blitt av våre egeninteresser, skriver artikkelforfatter. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
FEIL FOKUS: Utviklingsmeldingen viser hvor gjennomsyret bistandspolitikken er blitt av våre egeninteresser, skriver artikkelforfatter. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpixVis mer

Bistand:

Bistandspolitikken er gjennomsyret av våre egeninteresser

Flyktningkrisen medfører at feltet vil bli et viktig tema i valgkampen. Argumentene fortjener derfor større oppmerksomhet enn de fikk i agurktiden.

Meninger

Per Grimstad og Tom Vraalsen har lang fartstid og er verdt å lytte til. Jeg deler langt på vei bekymringene de uttrykker i Aftenposten 10. juli, men forbauses av at den relativt sterke kritikken ikke resulterer i mer kraftfulle forslag til endringer i hvordan vi organiserer bistanden.

Det er grunner til at fokuset har blitt størrelsen på budsjettet i stedet for hva vi oppnår. Både de som ønsker sterk innsats mot fattigdomsproblemet og dem som ser realpolitiske gevinster ved at Norge er en humanitær stormakt har interesse av at regjeringen disponerer mange bistandskroner. Grimstad og Vraalsen nevner de dyre konsulentene som må til når et relativt lite byråkrati skal bruke opp midlene. En annen viktig del av bistandsindustrien er de mange frivillige organisasjonene som har vokst seg store med budsjettet. Det sier seg selv at det ikke blir spesielt god bistand med en slik koalisjon bak målet om bruke én prosent av BNP.

Departementets egen stikkprøvegransking i kjølvannet av den såkalte ILPI-saken viser omfattende svikt. Blant annet er budsjettvurderingene gjennomgående svake og aktører som ikke har vært søknadsberettigede har fått tildelt midler. Et annet sykdomstrekk er høy bistandsspredning. Midlene smøres tynt utover geografisk og tematisk. Regjeringen skal ha ros for å ha kuttet ned antallet avtaler, noe som bør gi bedre ryddighet i saksbehandlingen. Men samtidig legger de i praksis sin geografiske konsentrasjonspolitikk død i vårens Utviklingsmelding. I en slik situasjon kommer vi neppe langt i å rydde opp ved å nedsette et hurtigarbeidende utvalg, slik Grimstad og Vraalsen foreslår.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spesielt pussig er det at de synes medlemmene bør komme utelukkende fra parter som har egeninteresse av et stort budsjett. Et utvalg som i alle fall i hovedsak består av eksperter som ikke skjeler til slike hensyn virker mer fornuftig. Og de bør ikke bare rydde i budsjettet, de bør få i oppgave å utarbeide en ny organisatorisk struktur for norsk bistand.

Tre hovedalternativer peker seg ut:

I) Vi kan få et eget bistandsdepartement igjen, med egen minister.

II) Norad kan på ny overta ansvaret for hele budsjettet.

III) En annen uavhengig instans med et mandat til å drive bistandspolitikk for å oppnå fattigdomsreduksjon kan opprettes. Uansett bør en la utenriksministeren få det som tilfaller vedkommende – midler til å fremme norske interesser – og la andre få kontroll over den delen av statsbudsjettet som er ment å komme fattige land til gode.

Utviklingsmeldingen viser hvor gjennomsyret bistandspolitikken er blitt av våre egeninteresser. Som jeg påpekte i Dagens Næringsliv 3. juli, er migrasjonsproblematikken og hensynet til norsk næringsliv nå tydelige rettesnorer for den bilaterale delen. Det siste bringer meg til et annet sommerinnlegg som fortjener oppmerksomhet. Eggen og Hegertun skriver i Dagbladet 20. juli at fattigdomsbekjempelse er uegnet som mål for å styre bistanden. Igjen deler jeg mye av situasjonsbeskrivelsen, men synes de slutter fra er til bør.

Ja, i dag er det vanskelig å se hvordan det faktisk styrer bistanden. Men det er fordi vi ikke har faste rammer for politikken. En institusjon må gis i oppdrag å drive effektiv bistand, forstått som tiltak som bidrar til fattigdomsreduksjon, nærmere definert. Dette vil også medføre resultatansvar i langt sterkere grad enn det Grimstad og Vraalsen foreslår, som likner mye på dagens resultatrapport fra Norad. Den har ikke konsekvenser for noen beslutningstakere. Ønsker vi å være en humanitær stormakt som får gjort noe annet enn å bruke penger, bør de som forvalter midlene ansvarliggjøres for resultatene i langt større grad enn i dag.